lunes, 16 de abril de 2007
Siste farvel, lang flytur og tårevåte gjensyn!
viernes, 6 de abril de 2007
Buenos Aires, baby!!!
(Sitte fast mellom jord og kaos...)
Etter mangfoldige timers forgjeves venting endte vi tilslutt opp med aa sove paa et skisenter, for blodpris. Akk, men dog, bedre enn aa tilbringe natta ute i bussen i 3 blaa grader. Huttetu!!Den strabasioese ferden gjorde jo at vi ikke fikk mer enn noen timer og et par kopper kaffe i Mendoza, foer bussen vaar gikk videre. Men denne gangen var maalet verdt aa vente paa. Vi skulle til Buenos Aires. Det siste storslagne maalet paa min reise. Saa, etter 12 n ye timer i buss og en middag bestaaende av "Pizza Extra Dry", som Kim saa terffende kalte den, var vi vel framme i verdens herligste by!!
Tenk, selv med verdens hoeyeste forventinger, har jeg ikke blitt annet enn overveldet. Dette er og blir, rett og slett, verdens mest fantastiske by!
Den foerste ettermiddagen hooka jeg opp med Andrès venninne Mari, som bor her. Lempa litt av skrotet mitt over i leiligheten hennes, saa ble det litt lettere aa finne seg til rette paa den ene kvadratmeteren jeg ble tildelt paa hostellet. Av henne skviset jeg dessuten ut noen gode tips og raad. Hyggelig!
De neste dagene gikk stort sett med til shopping, biff-spising (Biff er stoooort i Argentina, og jeg kan love dere at de kan sin kunst! Nam!!), og roevinskos. For hver time som gikk forelsket jeg meg stadig mer i denne byen, en prosess som fortsatt paagaar. Buenos Aires ble jo ogsaa aasted for mange hyggelige gjenforeninger. Hele gjengen, med unntak av Kris, Connie og Peter, er naa i dette oeyeblikk samlet paa ny. Det var vanvittig hyggelig aa se alle igjen. Her traff jeg jo ogsaa de norske tuppene fra sand-uka i Huacachina; Tone og Anniken. Saa hva annet kan man si, enn at jeg for oeyeblikket er lykkelig?
(Jentene paa middag paa det som maa vaere en av byens mest populaere resturanter. Det henger kanskje sammen med den vanvittige maten og den latterlig billige vinen? Vi falt hvertfall pladask...)
Dessuten er Buenos Aires akkurat det jeg hadde haapet den skulle bli; Den perfekte avslutnig paa en vanvittig, herlig reise paa 9 mnd! Koser meg gloegg ihjel, mens jeg forbereder meg paa den lange flyturen hjem. Maa forresten kjoepe meg en liten koffert, for saa mye har jeg jaggu shoppa. Skal si det er billig. Se for dere Paris eller London paa 50% salg. Smooth!
(Tuppene og kongressen.)
Saa kom den store turistdagen! Maya og jeg bestemte oss like greit for aa ta alt som maa sees paa en og samme dag. Det ble mange tilbakelagte kilometer...Vi besoekte Casa Rosada, presidentboligen. Her var det altsaa Evita og hennes elskverdige ektemann hadde sitt husly. Vi fortsatte Evita-feberen og dro og besoekte graven hvor hun naa ligger sjermet for vind og kulde.
(Titte paa Casa Rosada. Dere kan jo gjette hvilken sang vi fikk paa hjernen...)
Foruten Evita og rosa hus, har Buenos Aires en vanvittig kongress og vakre parker i fleng! Dette tok vi altsaa i naermere oeyesyn. Flotte greier!
(Har blitt litt av en kloepper paa roedvin de siste ukene, ja...)
(Hyggelig vinkveld paa fortauet. Fv: Tony, Erica, Anthony.)
(Tony og Erica)
Det har blitt mange fuktige kvelder paa byen. Buenos Aires har jo et av verdens heftigste natteliv, phu! Saa begynner aa bli mektig sliten naa. Idag har vaert den chilleste dagen ever. Jeg er fortsatt stappmett etter vaar lille toese-piknik i parken. (Amanda, Katie, Maya og jeg)
(Smooth!)
Plukk noen hvitveis imens, jeg hoerer de har kommet opp av marken :)
So long!!
domingo, 25 de marzo de 2007
Krampa kommer!
(Erica med sin Guinness. Slurp..)
(Vente paa bussen til Iquique. Anthony ville laere aa mekke armbaand. Soett!)
domingo, 11 de marzo de 2007
Saare musker, vannblemmer og groenne fjell.
Og man maa jo ikke tro at det var forgjeves! Neste by paa ruta var nemlig Cuzco. Vi kjopte billetter til en buss som skulle gaa klokka sju om morgenen. Og hva er vel ikke bedre da, enn en tur paa fylla siste kveld?? Smart, jenter...Det ble en interessant busstur...
Her i Cuzco bor vi ogsaa paa et av de nydeligste hosteller jeg har sett i mitt liv! Loki viste seg aa vaere en perle! Og tenk! De har urtehage her, med mint og alt! Dessuten er dusjen varm varm varm, og sengene smoothe, saa da blir det ikke stort bedre, nei :D
(Hele gjengen samla. Siden 3 av 5 menn paa laget bar navnet Felipe, kalte vi likesaagodt gruppa for nettopp Team Felipe ;) F.v. Felipe, Felipe og Patricio fra Ecuador, Tuppene fra Europa, Cesar, Mercedes og Josefina fra Argentina. Foran sitter Naomi og Michael, arkeologene, sammen med guiden vaar, Pio.)
Dag 3 og 4 var lettere, uten at gnagsaar og stive muskler ble noe bedre av den grunn. Alt i hop var det en hard tur. Men saa utrolig verdt det!!! Det er virkelig noe av det mest vanvittige jeg har gjort i mitt liv! Jeg er saa stolt og glad! Og for de som maate undre, saa ja; Andesfjellene er verdt strevet! Saa vakkert og nydelig. Ja, herligheten, altsaa ;) Jeg gikk for det meste alene, disse fire dagene. Dannet paa en maate hovedtroppen for meg selv, mellom de eplekjekke Ecuador-gutta (som til stadighet laa et par timer foran oss andre), og baktroppen (resten). Ingen likte seg visst i mitt tempo. Dermed ble det mye tid til dagdroemming og immaginaer skattejakt paa Erica. Hvilket eventyr! Pluss at jeg jo ble utnevnt til gruppas toeffeste jente. Det kan man like ;)
Og saa maa man jo ikke glemme selve maalet med hele turen; Machu Picchu. Det var store saker, det! Jammen trodde jeg arkeolog-paret skulle faa hjerteinfarkt, men heldigvis gikk det bra. Nikkende og smilende fikk vi etterpaa se gjennom alle de 500 bildene av stein stein og atter stein. Mektig!
(Tuppene sammen med Ecuador. Hyggelig!!)
(Sliten, ja!! Vente paa toget heimat til Cuzco i en by som ikke ga noen mening, Aguas Calientes..)
jueves, 1 de marzo de 2007
Sand og lange bussturer...
Saa var tuppene paa tur igjen. Etter aa ha kommet over sjokket av ku-hjerne-middagen, var magene klare for en busstur. Foerste busstur fra Lima tok vi til Pisco. Pisco er det vel ikke stort aa si om, annet enn at vi befant oss der paa en soendag; den faste kake-dagen. For snaker en maaned siden, sluttet nemlig Kris aa roeyke. En soendag etter en litt hard loerdagskveld for lungene i Antigua. Dermed er det jubileum hver soendag, og til vaar store glede er de glad i prima kake i dette landet. Peru altsaa...
Saa, etter en tur paa beachen og et digert kake-stykke, dro vi videre til Ica, og oasen Huacachina. (Ica er en by midt i oerkenen, og fem minutter uttafor ligger den lille oasen Huacachina) En pytt med vann og et knippe hus omkring og utafor det; masse masse sand!! Og jommen moette vi ikke kjentfolk der, midt i sanda? Vel, et ansikt var hvertfall kjent, og tre andre snakket et spraak jeg dro kjensel paa. I Huacachina moette vi altsaa Lars fra Odden og hans reisefoelge. Den kvelden ble det halvgod BBQ paa hotellet, som foroevrig foerte til matforgifting for baade Kris og Lars' del. Men dog, det var veldig hyggelig aa snakke norsk igjen, og det ble noen trivelige dager i sandriket...
Det som fikk oss (og alle andre som tar turen) til aa dra til Huacachina var ryktet om sand-boarding...Selvfoelgelig tok vi brettene fatt og proevde oss. Eplekjekke Erica trodde dette skulle bli lett match, etter flere aar paa snoe-fjoel, men der tok hun skammelig feil. Sand oppfoerer seg nemlig ganske anderledes enn snoe...Jaja, det var moro lell. Kanskje spesielt p.g.a. oekenbilen vi raana rundt i i to timer, og solnedgangen som var saa vakker der, mellom sand-dynene... Men en ting vil jeg ha sagt; Sandboarding betyr sand i trusa, og i andre mer moerklagte omraader av kroppen. Dere som har hoert meg klage paa en sand-strand, kan jo bare tenke dere. Men som jeg til slutt klarte aa overbevise meg selv om: Sanda baade her og der, utgjorde jo paa sin spesielle maate, halve moroa ;)
"Kris?? Spiser du sand? Har du sand i trynet? Har du sand i *****?"
Ja...hva kan jeg si?
Man kan vel si at svoemmehuden fra forrige uke er saa godt som toerket ut og forduftet naa?
Fra Huacachina tok vi turen til Arequipa, hvor vi er naa. Det ble en laaang tur, da Peru jo unektelig er noe stoerre enn Guatemala. Men hva er vel bedre, naar man skal sitte paa buss i 15 timer, enn aa drikke seg godfull foerst? Fnisete og fine satte vi oss til rette. Kris putta i meg noen piller, og med "Shine On You Crazy Diamond" paa repeat pa oeret, sovna jeg som en baby, og naar jeg vaakna igjen var vi framme, gitt! Saa enkelt kan det altsaa gjoeres, selvom det maa sies at det ikke akkurat var planlagt ;)
Her i Arequipa bli vi et par dager, saa gaar turen videre opp i fjellom...
Stay tuned!!
martes, 20 de febrero de 2007
...Og vips! Saa var man i Lima.
Etter noen timers reising, hvor av de fleste av disse ble tilbrunget paa El Salvador internasjonale flyplass konsumerende et tosifret antall kopper varm sjokolade, er vi omsider kommer til Lima, Peru! Herre jemini, her er det stort! Foeler meg som en liten, bitteliten prikk pa et stort verdenskart!
"Mon tro om bilene ser meg, hvis jeg krysser gata her?...Kanskje her er bedre?..Huff, jeg tror jeg holder meg paa denne siden.."
Men mest av alt er det en fantasktisk foelelse!! Verden for mine foetter, kan man kanskje si? Tror jeg akkurat spiste ku-hjerne til middag, smakte som kyllingbrusk... Kan det stemme??
Stay tuned for mere juicy news fra Inca-land...
sábado, 17 de febrero de 2007
Jungel, vann og grenseovergang...
Dagen etter begynte paa det som skulle bli en uke fyllt av fossefall og vann. Masse vann! Bare vent...Fra Coban tok vi altsaa turen til Semuc Champey. En diger park av jungel og som nevnt; vann. Vi gikk til topps og noet utsikten og maatte jo selvfoelgelig ogsaa ta en dukkert i de innbydende vannpyttene.
Paa ordentlig er grotten et gammelt rituellt aasted for Maya-indianerne, og det var bl.a. et alter til menneske-ofring der..U-hu!!
"Kris! Du kan vaere Sam!...Ikke?"
Ooooh!!
Aa komme seg fra Coban til Rio Dulce var fem forskjellige busser, og en hastig lunch i en by jeg har glemt navnet paa. Ja, den var saa hastig at jeg ble noedt til aa styrte oelen min rett foer jeg steg ombord. Der moette vi en FULL buss, og jeg hadde akkurat innstilt meg paa en fem timers staaende busstur, da en gammel mann, foerst jager soennen sin ut av setet ved siden av seg, prikker meg paa ryggen og visker; "Du burde ikke staa slik naar du er gravid. Sett deg her du!" Det tok meg noen sekunder foer jeg oppfattet det hele...Jeg kvelte en latterkrampe og spilte med paa leken. Setet virket jo innbydende. Aa styrte en oel og dermed faa en liten overdose luft i magen kan altsaa loenne seg av og til...
Vente paa baaten i Rio Dulce...
Fra Rio Dulce tok vi en dagstur til enda mere vann! Denne gangen et varmt, og da mener jeg VARMT fossefall. Det var som en fem timer lang, svovelluktende dusj! Midt i jungelen!! Trenger jeg si mer?
Kris chiller'n..
Erica tok en Tarzan og klatret til topps av fossen. Der var vannet varmt, der! Hun ofret allikevel baken sin et par sekunder til aere for fotografen Kris...
Tilbake til Rio Dulce humpet vi paa et pick-up lasteplan. Spennende for stumpen, men tross alt bedre enn aa vente midt i jungelen paa en buss som kanskje kommer idag, i morgen eller neste uke...Vi var veldig enige om at det hadde vaert en fin dag!
Glade og fornoeyde etter en dag i svoveldusjen. Titte paa solnedgangen fra Sentral-Amerikas lengste bro...
Saa, 10km. lenger bort, opp i jungelen igjen, fant vi mere vann! Denne gangen en diger elv, som nu under toerr-sesongen er mulig aa vandre helt til topps! Vi gjorde det. Og midt der inne i junglen moette vi jammen meg kjentfolk! De franske vennene vaare fra pick-upen dagen foer. Hyggelig!
Den franske vennen i kjent Mowgli-stil...
Men altsaa, igaar havnet vi mer eller mindre tilfeldig noe voldsomt off-the-beaten-track! Hviklet forsaavidt var greit, ettersom vi har vaert vanvittig opptatt av aa nettopp vaere off-the-beaten-track i det siste. Vi tok foerste og beste buss fra Livingston (eller, nabobyen Ptu. Barrios da, siden det ikke gaar noen vei til Livingston, men samma det!) til grensa til Honduras. De spurte oss hvor i landet vi ville, og vi sa bare at "det spiller ingen rolle, bare vi kan komme oss til Copan i morra". De anbefalte oss den "store, vakre" byen Omoa, og vi takket ja. Saa tok vi buss til grensa, men selve grensa maatte vi gaa over. Vi traakka og vandret og ble hoeyst skuffa da vi ikke fikk noe stempel i passene vaare! Men Erica brukte litt gamle kunnskaper fra interrailen, og fikk naa floertet oss til et stempel likevel ;)
Saa, etter en lang busstur var vi fremme i Omoa, som ikke var stort mer enn et gjoerme-hoel! Vel, vi fant no mat og en seng hver, og noen franskmenn som hadde gitar. Jippi!!
Men naa er vi altsaa i Copan, tilbake i sivilisasjonen. Og i morgen skal vi vaere kulturelle og se paa ruiner, og jeg tillater meg aa stjele et sitat fra Carina og Lenes gode canadiske venn her fra traktene; "Okay, tha ruins are gonna be SO cool tomorrow!!"