lunes, 16 de abril de 2007

Siste farvel, lang flytur og tårevåte gjensyn!


Det kom til et punkt der det bare var en uke igjen av min lange, fantastikse reise! Jeg forflyttet meg fra tidenes kjipeste hostell til et av verdens nusseligste, tok farvel med noen og knyttet noen siste vennskapsbånd helt på tampen. Hyggelig!

Den site uka gikk mest med til å spankulere rundt i Buenos Aires vakre gater, drikke kaffe og rett og slett nyte! De siste intrykkene måtte suges inn for alt de var verdt. Et siste par "must-do's" ble det jo også tid til. Jeg tok med meg to norske tupper, tone og Anniken og dro rett og slett på fotballkamp! Det var Boca, Argetninernes yndlinger, som spilte mot Véles. Skal si det ble heftig! Selv jeg, som aldri har brydd meg stort om sporten, ble høyst engasjert og hoppet og sto i mens jeg lærte meg mange nye fine banneord fra kara bak meg på tribunen. Her snakker vi ditt og datt -til mora di, og diverse handlinger mot indre organer..Akk, ja..Moro var det lell.












Vi fikk også med oss litt tango, og litt mere rødvin, og selvfølgelig en siste biff. Jeg hooka opp med Mari igjen, og sammen gikk vi akkurat glipp av en Yann Tiersen konsert. ikke akkurat med verdens minste margin, det viste seg nemlig at jeg hadde undervurdert hans popularitet sterkt! Vi kom dit idet det skulle begynne, men det var
fullt, og utenfor sammen med oss, sto hundrevis av mennesker for å stjele til seg tonene som kom dansende ut av de åpne dørene. Vi fant oss en café og en juice...

Så kom den aller siste dagen. Jeg rakk og skjekke ut vintage-kjøpesenteret ta farvel med Maya, og spise en siste deilig is på Freddo. Virklelig; den isen er ene og alene verdt å reise til Buenos aires for! 1. bud ved evt reise til Buenos Aires altså...Freddo-is!!!

Min siste venn som fortsatt befant seg i Buenos Aires, var Tony. Dermed gikk vi to til den deilige kubanske baren Rey Castro for en siste argentinsk kaffe, før det var tid for å sette seg i taxien til flyplassen. På tross av Tonys gode forsøk på å roe meg, var jeg nervøs ut av alle perspektiver. På magisk vis fikk jeg allikevel med meg alt rakset mitt og så, noen minutter senere, var jeg på vei hjem. Så ble det litt drama...Jeg sto og nynnet for meg selv i innskjekkingskø, da det plutselig slår meg hva som ligger i topplokket på sekken; Coca!! Shit, det hadde jeg helt glemt. I Andes drakk og tygde vi Coca for å gardere oss mot den tynne lufta, og i Peru er dette selvfølgelig helt lovlig. Da det slo meg at jeg har hadde krysset opptil flere landegrenser og nå var i ferd med å nærme meg gretne narko-hunder med en diger pose Coca i sekken, begynte fingrene å riste litt ekstra. Det hele endte med at jeg rett og slett tok med meg hele sekken inn på en liten do (det var litt av et prosjekt!) og fikk lurt posen ned i søpla. Jeg fortet meg å skjekke inn og komme meg gjennom sikkerhetskontrollen før evt vaskedamene tømte den fordømte narkotikaen utover gulvet..Huttetu!!
En liten time senere satt jeg på flyet, og så det latinamerikanske kontinentet forsvinne under meg. Da kom det noen tårer lurende ut av øyekroken, gitt.
Ved min side på flyet satt en diger transvestitt, som tok seg vel til rette på det som strngt tatt må sies å være min side av fotplassen. Dette i kombinasjon med at setet mitt ikke lot seg lene tilbake, ble dette en flytur uten så mye som et minutts søvn! Det ble 13 timer, med et knippe filmer, masse tomatjuice og en liten klatreekspedisjon over en diger sovende transe, da blæra ikke klarte å holde seg lenger.
Paris var en heller uinteressant opplevelse. Åtte timer, ingenting å ta seg til, hvilket førte til upassende sovemerker i trynet og en helt ny forståelse av avgangs-skjermene. Utrolig hva som kan bli spennende i en desperat situasjon ;)
Så, endelig skulle jeg sette meg på det siste flyet som skulle ta meg helt hjem til Oslo. Her ble det heller ikke noe søvn, da jeg satt konstant i 2 timer og et kvarter og trippet av glede over de gjensynene jeg snart skulle gjøre!
Idet jeg svingte ut av glassdørene på Gardermoen, kommer 6 hoppende glade tupper med flagg og norsk melkesjokolade mot meg! Og mamma da såklart. Sammen tok vi nok opp både all plass og oppmerksomhet i ankomsthallen. Åh, så hyggelig, skal si jeg ble rørt!
Dagen etter var det tilbake på jobb, og det var så vanvittig herlig å se alle barna igjen!
På fredag samlet alle vennene seg i huset til Julia, og ropte "Velkommen hjem!!", da jeg kom inn til det jeg trodde var et enkelt vhorspiel med jentene. Gode gud, jeg følte meg voldsomt populær!
Så nå er jeg altså hjemme, trygt på norsk jord. Det har vært en herlig tur med gode erfaringer i fleng, og jeg gleder meg veldig til å legge ut på en ny ferd. Men så skal det også sies at det er herlig å være hjemme igjen! Som man sier; Borte bra, men hjemme best :)
Håper bloggen har vært hygglelig å lese, selvom jeg vet at oppdateringene ikke kom så hyppig som man kanskje skulle ønske. Det har vært moro å skirve den, og jeg sier fra den dagen det blir nye eventyr å lese om!
Klemmer fra Erica som er hjemme igjen...

viernes, 6 de abril de 2007

Buenos Aires, baby!!!


Det ble omsider tid for aa forlate Santiago og Chile. Det var hvertfall Kim og jeg enige om. Satte oss paa bussen til Mendoza, Argentinas stoerste vindistrikt. Hver og en av dere kan nok vedde en pen sum paa at dere en eller flere ganger i loepet av livet har drukket vin herfra. Men ferden over grensa skulle bli en litt ubehagelig overraskelse. Vi snakker jordras! Og vi som hadde roemt fra Bolivia for aa unngaa nettopp dette. Ironisk nok ble det vaar skjebne...

(Sitte fast mellom jord og kaos...)

Etter mangfoldige timers forgjeves venting endte vi tilslutt opp med aa sove paa et skisenter, for blodpris. Akk, men dog, bedre enn aa tilbringe natta ute i bussen i 3 blaa grader. Huttetu!!

Den strabasioese ferden gjorde jo at vi ikke fikk mer enn noen timer og et par kopper kaffe i Mendoza, foer bussen vaar gikk videre. Men denne gangen var maalet verdt aa vente paa. Vi skulle til Buenos Aires. Det siste storslagne maalet paa min reise. Saa, etter 12 n ye timer i buss og en middag bestaaende av "Pizza Extra Dry", som Kim saa terffende kalte den, var vi vel framme i verdens herligste by!!
Tenk, selv med verdens hoeyeste forventinger, har jeg ikke blitt annet enn overveldet. Dette er og blir, rett og slett, verdens mest fantastiske by!

Den foerste ettermiddagen hooka jeg opp med Andrès venninne Mari, som bor her. Lempa litt av skrotet mitt over i leiligheten hennes, saa ble det litt lettere aa finne seg til rette paa den ene kvadratmeteren jeg ble tildelt paa hostellet. Av henne skviset jeg dessuten ut noen gode tips og raad. Hyggelig!

De neste dagene gikk stort sett med til shopping, biff-spising (Biff er stoooort i Argentina, og jeg kan love dere at de kan sin kunst! Nam!!), og roevinskos. For hver time som gikk forelsket jeg meg stadig mer i denne byen, en prosess som fortsatt paagaar. Buenos Aires ble jo ogsaa aasted for mange hyggelige gjenforeninger. Hele gjengen, med unntak av Kris, Connie og Peter, er naa i dette oeyeblikk samlet paa ny. Det var vanvittig hyggelig aa se alle igjen. Her traff jeg jo ogsaa de norske tuppene fra sand-uka i Huacachina; Tone og Anniken. Saa hva annet kan man si, enn at jeg for oeyeblikket er lykkelig?



(Jentene paa middag paa det som maa vaere en av byens mest populaere resturanter. Det henger kanskje sammen med den vanvittige maten og den latterlig billige vinen? Vi falt hvertfall pladask...)

Dessuten er Buenos Aires akkurat det jeg hadde haapet den skulle bli; Den perfekte avslutnig paa en vanvittig, herlig reise paa 9 mnd! Koser meg gloegg ihjel, mens jeg forbereder meg paa den lange flyturen hjem. Maa forresten kjoepe meg en liten koffert, for saa mye har jeg jaggu shoppa. Skal si det er billig. Se for dere Paris eller London paa 50% salg. Smooth!

(Tuppene og kongressen.)

Saa kom den store turistdagen! Maya og jeg bestemte oss like greit for aa ta alt som maa sees paa en og samme dag. Det ble mange tilbakelagte kilometer...Vi besoekte Casa Rosada, presidentboligen. Her var det altsaa Evita og hennes elskverdige ektemann hadde sitt husly. Vi fortsatte Evita-feberen og dro og besoekte graven hvor hun naa ligger sjermet for vind og kulde.


(Titte paa Casa Rosada. Dere kan jo gjette hvilken sang vi fikk paa hjernen...)




Foruten Evita og rosa hus, har Buenos Aires en vanvittig kongress og vakre parker i fleng! Dette tok vi altsaa i naermere oeyesyn. Flotte greier!




(Har blitt litt av en kloepper paa roedvin de siste ukene, ja...)



(Hyggelig vinkveld paa fortauet. Fv: Tony, Erica, Anthony.)



(Tony og Erica)


Det har blitt mange fuktige kvelder paa byen. Buenos Aires har jo et av verdens heftigste natteliv, phu! Saa begynner aa bli mektig sliten naa. Idag har vaert den chilleste dagen ever. Jeg er fortsatt stappmett etter vaar lille toese-piknik i parken. (Amanda, Katie, Maya og jeg)

(Smooth!)

De neste dagene skal jeg bare chille, nyte paaska og denne fantastiske byen! Og saa sees vi veldig snart igjen, alle sammen!
Plukk noen hvitveis imens, jeg hoerer de har kommet opp av marken :)
So long!!

domingo, 25 de marzo de 2007

Krampa kommer!

Saa har altsaa krampa tatt meg. Med tanken paa at jeg om bare faa uker skal vende hjem i bakhodet har jeg de siste ukene reist som det man kan kalle en idiot (evt. Hollandaisesaus, for enkelte...) Men skal si jeg har kost meg! Mangfoldige timer i buss har blitt hoeyt beloennet med kryssing av flere landegrenser, friske dukkerter og vakker vakker utsikt! Eventyret begynte i Cuzco, hvor det ble knyttet mange vennskapsbaand med spennende nasjonaliteter som australsk, dansk, irsk, engelsk og norsk. Plutselig var Kris og jeg blitt til et stort, hyggelig oss.


(Rusle over grensa til Bolivia med passet parat)

Som nevnt har stumpen og bussetet mer eller mindre frivillig blitt naere bekjente de siste ukene. Hele den glade gjengen samlet, satte vi oss paa bussen fra Cuzco med Bolivia i tankene. Vi landet i den lille byen Copacabana, ved verdens hoeyeste innsjoe, Titicaca. Vakkert, knallblaatt vann med spisse, mekitge fjell paa alle kanter. Jeg kunne ganske enkelt ikke dy meg. Jeg dro med meg en ire og hoppa uti. Plask! Ja, det var kaldt, men som den nordkvinne jeg er, kaller jeg det "friskt"...
(Klare for en plask i verdens hoeyeste innsjoe.)
En busstur senere befant vi oss alle sammen i La Paz, nok en verdensrekord. Denne gangen verdens hoeyeste hovedstad. (Bolivias hovedstad, altsaa). La Paz var et stykke slitt og stygg by, men den hadde et eller annet man bare maatte falle for. Godt hjulpet var det nok av det ferske Loki hostellet hvor vi soekte ly for vind og blest. (Verdens hoeyeste hovedstad er ikke varme greiene, logisk nok). Hostellet er reist av de samme gutta som en gang i tiden skapte Loki i Lima og Cuzco. Vi fikk aeren av aa overvaere den offisielle aapningen. Det var stas. Puss, dritt og stiger overalt. Var som aa se stedet bli foedt, ja jeg foelte meg rent som en gudmor for stedet. Naar alt er finito, om noen maaneder; wow! Den perfekte unnskyldning for aa legge ruta innom La Paz paa neste ferd over det soer-amerikanske kontinent.
Siden vi jo hadde to irer (Peter og Connie) med paa lasset, maatte jo Paddy's day (St.Patrick's day) feires. Den foerste ettermiddagen i La Paz gikk altsaa til aa shoppe et passende antrekk; groent! Det ble en heidundranes kveld paa Loki med masse Guinness, ekte irsk vikingmat (blodpudding medregnet) og kloever i trynet.
(Full fart paa den irkse nasjonaldagen!)



(Erica med sin Guinness. Slurp..)


Dagen etter tok Kris seg en sykkeltur paa Verdens Farligste Vei (Bolivia er jommen stappfull av rekorder!), mens jeg pleiet en sliten, dagen-derpaa-med-litt-mye-Guinness-mage med en rekke cafébesoek med resten av gjengen.

Etter noen deilige dager med ytterligere cafébesoek og utforsking av byens heksemarked (Hvem hade trodd at et inntoerka lama-hode kan bringe lykke?), satte vi oss til bors for en siste sentimental middag. Aa reise videre skulle nemlig bety at noen farvel maatte tas. Vi forlot irene i La Paz...
(Gutta boys kjoepte seg hatter. Fv: Kim, Peter, Anthony og Tony)



(Mange fine farger paa markedet...)
(Siste middag i La Paz. Fv: Connie, Peter, Erica og Silja.)
Men aa komme seg avgaarde viste seg lettere sagt enn gjort: Togene gikk ikke p.g.a. ekte western blokkade-ran paa skinnene noen mil soer for byen. Og over hele landet var veiene barrikadert i en enorm bensin-streik. Vi maatte helt enkelt roemme landet! For én vei var aapen (Les: Det var "bare" én blokkade paa...). Veien over grensa, til Chile. Smilende over en endelig utvei, vinket vi et siste farvel til irene og dro avsted. Helt unna slapp vi allikevel ikke. Det ble en lang, humpete ferd paa en hoeyst uegnet sanvei for aa unngaa den ene blokkaden.
(Humpe, vente og harke sand...)

(I god gammel norsk vinter-stil kjoerte vi oss fast. Flittige boender kom heldigvis ilende og reddet oss ut av knipen med stokk og stein.)
Omsider, etter noen timers humping og etter aa ha hostet opp igjen noen kilo sand fra lungene, entret vi det lange, smale landet som er oppkalt etter en viss pepper-frukt. Byen vi kom til var Arica. Vi var tilbake i varmen, og nede paa et luftnivaa der pust og puls fungerte som det skulle igjen. Herlig!! Men noe saerlig spennende var ikke Arica. Derfor dro vi videre. Men ogsaa denne gangen skulle gruppen vaar krympe. Tenk, naa reiser jeg ikke lenger sammen med Kris. Hun vendte nesa nordover igjen til Bolivia. Skal si det ble taarevaatt, ja! Vi tok ogsaa farvel med Silja (Norge), og Anthony (England). 4 mann dro vi videre soerover til Iquique, hvor Team Europa ble til Team Skandinavia, da engelske Tony forlot oss til fordle for vinditriktet Mendoza.


(Vente paa bussen til Iquique. Anthony ville laere aa mekke armbaand. Soett!)

Etter litt solslikking paa playan og en pent antall flakser chilleeens roedvin, bestemte vi oss for aa besoeke en gammel kjenning av danskene i selveste Santiago. En busstur paa 26 timer fulgte. Bare én time pause fikk vi, i La Serena, hvor vi noet noen nusselige scones til frokost og tok en rask surf paa the world wide web. Saa busset vi videre de siste 7 timer til Santiago. Her ble det mer roedvin, pizza og en haela-i-taket-tur paa byen. Tenk, Erica kosa seg paa house-club! Kanskje takket vaere den perfekte blanding av deilig roedvin og sprudlende friskt oel. Kim og Erica eide dansegulvet! I graalysningen tuslet vi hjem. Naa bor vi altsaa hjemme hos snille Diego. Kim kokkelerer og tuppene tar oppvaska. Idag har vi vaert paa hyggleig hyggelig byvandring. Santiago rocker gata!

(Chille i parken. Det er sann vi liker sightseeing! "Det kan man godt li'!", som Maya ville sagt...)

domingo, 11 de marzo de 2007

Saare musker, vannblemmer og groenne fjell.

Etter aa ha vasket av oss all sanda og pakket ned sommerklaerne, var det tid for aa reise videre. Sakte men sikkert opp i hoeyden. Fra Huacachina gikk turen til Arequipa. Den byen viste seg aa vaere rett og slett fantastisk! Det som skal til, er tydeligvis haugevis av koselige kaféer og resturanter, en bra park i midten og god atmosfaere!! Herlig! I Arequipa mekka jeg aa sperre kortet til Kris, saa oekonomien har skranta litt de siste ukene...Velvel... Allikevel strakk budsjettet langt nok til at det ble en aldri saa liten impulsiv ullgenser-shopping! Erica ble i loepet av en time innehaver av to nye, relativt kule ullgensere. Pluss et par dusin sokkepar og en Inka-Kola t-skjorte som den gode pris-dealer jeg er, fikk paa kjoepet ;)
Og man maa jo ikke tro at det var forgjeves! Neste by paa ruta var nemlig Cuzco. Vi kjopte billetter til en buss som skulle gaa klokka sju om morgenen. Og hva er vel ikke bedre da, enn en tur paa fylla siste kveld?? Smart, jenter...Det ble en interessant busstur...

( Opplagte og klare for 10 timers busstur, jenter?...Ikke?...)
Saa, etter 10 timer i buss, og et pa brekninger senere var vi vel fremme i Cuzco, 3.400 m.o.h. Vi praya en taxi til det eneste hostellet vi visste om i byen, Loki. Men noen skyss til doera ble det ikke. Loki ligger oeverst paa byens lille aas, saa det ble en hesblesende trappetur paa tuppene i den tynne fjell-lufta. Pes! Men hoeyden blir man vant til. Dessuten er Cuzco noe av det nydeligste jeg har sett! Minner svaert om en sveitsisk fjell-landsby. Det er nesten saa man forventer aa se jodlende gjetergutter i semsket skinnshorts...Men jeg maa jo si at det er en viss majoritet av floeytespillende lama-gjetere i poncho. Akk, ja..Saa var vi jo ikke i Sveits, heller...
Her i Cuzco bor vi ogsaa paa et av de nydeligste hosteller jeg har sett i mitt liv! Loki viste seg aa vaere en perle! Og tenk! De har urtehage her, med mint og alt! Dessuten er dusjen varm varm varm, og sengene smoothe, saa da blir det ikke stort bedre, nei :D




(Erica, tapper og hesblesende opp trappa til Loki)
Det var her fra Cuzco at vaare eventyr i Andes skulle begynne. Onsdag morgen bar det avsted opp i fjellom. Andesfjellene, ja. Jeg husker mitt foerste moete med denne groenne fjellheimen. Det var da jeg leste Don Rosas fantastiske historier om Onkel Skrue paa eventyr, paa jakt etter en eller annen skatt. Jeg kan ikke ha vaert store klumpen, for jeg husker at foettene dinglet loest i lufta ned fra do-setet. Men saa kom altsaa den dagen da jeg skulle ut paa egne eventyr i disse fantastiske, mektige fjellene!

(Tenk, saa bli kan man vaere, tross vannblemmer og nesten 12 tilbakelagte kilometer. Ja, det er nordmann (evt -kvinne), det!)


(Hele gjengen samla. Siden 3 av 5 menn paa laget bar navnet Felipe, kalte vi likesaagodt gruppa for nettopp Team Felipe ;) F.v. Felipe, Felipe og Patricio fra Ecuador, Tuppene fra Europa, Cesar, Mercedes og Josefina fra Argentina. Foran sitter Naomi og Michael, arkeologene, sammen med guiden vaar, Pio.)


Fire dagers trekking. Det var rett og slett fantastisk! Gruppa vaar var vi ogsaa heldige med: Tre toeffe gutter fra Ecuador, en soeskenflokk fra Argentina og et arkeolog-ektepar fra Australia/ Japan, som nok hadde den mest intense lidenskap for gammel stein, jeg noensinne har sett. Dag 1 var ganske chill, bare noen timers vandring. Selvfoelgelig med mange foto-stopp og noen ekstra minutter aa vente paa at arkeolog-ekteparet skulle ta 50 bilder til av diverse inka-rester...Dag 2 derimot var ikke snill mot foettene. 12 km og 2000 meter stigning er ikke bare blaabaer... Etter aa ha naadd maalet, 4200 meter, endte dagen i teltet. Saare foetter, musker og et knippe vannblemmer. Men som man sier; Ut paa tur, osv...
Dag 3 og 4 var lettere, uten at gnagsaar og stive muskler ble noe bedre av den grunn. Alt i hop var det en hard tur. Men saa utrolig verdt det!!! Det er virkelig noe av det mest vanvittige jeg har gjort i mitt liv! Jeg er saa stolt og glad! Og for de som maate undre, saa ja; Andesfjellene er verdt strevet! Saa vakkert og nydelig. Ja, herligheten, altsaa ;) Jeg gikk for det meste alene, disse fire dagene. Dannet paa en maate hovedtroppen for meg selv, mellom de eplekjekke Ecuador-gutta (som til stadighet laa et par timer foran oss andre), og baktroppen (resten). Ingen likte seg visst i mitt tempo. Dermed ble det mye tid til dagdroemming og immaginaer skattejakt paa Erica. Hvilket eventyr! Pluss at jeg jo ble utnevnt til gruppas toeffeste jente. Det kan man like ;)
Og saa maa man jo ikke glemme selve maalet med hele turen; Machu Picchu. Det var store saker, det! Jammen trodde jeg arkeolog-paret skulle faa hjerteinfarkt, men heldigvis gikk det bra. Nikkende og smilende fikk vi etterpaa se gjennom alle de 500 bildene av stein stein og atter stein. Mektig!


(Svette, digge, slitne og blide. Endelig framme ved maalet. Machu Picchu. Storartet, eller hva?? Dette bildet har jeg gledet meg til aa vise dere, kan dere tro! Jeg er vanvittig stolt, og haaper dere ogsaa er litt stolte av meg..)




(Smiiiil!!)





(Tuppene sammen med Ecuador. Hyggelig!!)






(Sliten, ja!! Vente paa toget heimat til Cuzco i en by som ikke ga noen mening, Aguas Calientes..)


Det ble en stille togtur hjem...
De neste dagene blir aa slappe av, drikke mer te med mint, pleie gnagsaar og viktigst av alt; nyte livet enda mer! Tror nesten ikke det er mulig aa kose seg mer enn jeg gjoer naa!
Haaper alt er bra med dere der hjemme. Hoerer vaaren har begynt aa liste seg saavidt inn i livene deres igjen! Tenk, snart kommer jeg hjem! Savner dere...

jueves, 1 de marzo de 2007

Sand og lange bussturer...




Saa var tuppene paa tur igjen. Etter aa ha kommet over sjokket av ku-hjerne-middagen, var magene klare for en busstur. Foerste busstur fra Lima tok vi til Pisco. Pisco er det vel ikke stort aa si om, annet enn at vi befant oss der paa en soendag; den faste kake-dagen. For snaker en maaned siden, sluttet nemlig Kris aa roeyke. En soendag etter en litt hard loerdagskveld for lungene i Antigua. Dermed er det jubileum hver soendag, og til vaar store glede er de glad i prima kake i dette landet. Peru altsaa...


Saa, etter en tur paa beachen og et digert kake-stykke, dro vi videre til Ica, og oasen Huacachina. (Ica er en by midt i oerkenen, og fem minutter uttafor ligger den lille oasen Huacachina) En pytt med vann og et knippe hus omkring og utafor det; masse masse sand!! Og jommen moette vi ikke kjentfolk der, midt i sanda? Vel, et ansikt var hvertfall kjent, og tre andre snakket et spraak jeg dro kjensel paa. I Huacachina moette vi altsaa Lars fra Odden og hans reisefoelge. Den kvelden ble det halvgod BBQ paa hotellet, som foroevrig foerte til matforgifting for baade Kris og Lars' del. Men dog, det var veldig hyggelig aa snakke norsk igjen, og det ble noen trivelige dager i sandriket...


Det som fikk oss (og alle andre som tar turen) til aa dra til Huacachina var ryktet om sand-boarding...Selvfoelgelig tok vi brettene fatt og proevde oss. Eplekjekke Erica trodde dette skulle bli lett match, etter flere aar paa snoe-fjoel, men der tok hun skammelig feil. Sand oppfoerer seg nemlig ganske anderledes enn snoe...Jaja, det var moro lell. Kanskje spesielt p.g.a. oekenbilen vi raana rundt i i to timer, og solnedgangen som var saa vakker der, mellom sand-dynene... Men en ting vil jeg ha sagt; Sandboarding betyr sand i trusa, og i andre mer moerklagte omraader av kroppen. Dere som har hoert meg klage paa en sand-strand, kan jo bare tenke dere. Men som jeg til slutt klarte aa overbevise meg selv om: Sanda baade her og der, utgjorde jo paa sin spesielle maate, halve moroa ;)



Oerken-raanings. Ja, det var noe anent enn aa sladde inn paa Big-Bite en kald novemberkveld det ;)



"Kris?? Spiser du sand? Har du sand i trynet? Har du sand i *****?"

Aa vandre med ei fjoel i armene, var unektelig litt rart, med tanke paa at jeg hadde pa meg shorts, stoffsko og at det var tonnevis med sand rundt meg paa alle kanter. Minte liksom ikke helt om Hemsedal...(?)

Ja...hva kan jeg si?

Man kan vel si at svoemmehuden fra forrige uke er saa godt som toerket ut og forduftet naa?

Fra Huacachina tok vi turen til Arequipa, hvor vi er naa. Det ble en laaang tur, da Peru jo unektelig er noe stoerre enn Guatemala. Men hva er vel bedre, naar man skal sitte paa buss i 15 timer, enn aa drikke seg godfull foerst? Fnisete og fine satte vi oss til rette. Kris putta i meg noen piller, og med "Shine On You Crazy Diamond" paa repeat pa oeret, sovna jeg som en baby, og naar jeg vaakna igjen var vi framme, gitt! Saa enkelt kan det altsaa gjoeres, selvom det maa sies at det ikke akkurat var planlagt ;)

Her i Arequipa bli vi et par dager, saa gaar turen videre opp i fjellom...

Stay tuned!!

martes, 20 de febrero de 2007

...Og vips! Saa var man i Lima.

Plutselig var tilvaerelsen endret, og det drastisk, vil jeg si! Foerst naa forstaar jeg hvor trygt og godt og tross alt i kvadratmeter lite, Guatemala og America Centrál var.
Etter noen timers reising, hvor av de fleste av disse ble tilbrunget paa El Salvador internasjonale flyplass konsumerende et tosifret antall kopper varm sjokolade, er vi omsider kommer til Lima, Peru! Herre jemini, her er det stort! Foeler meg som en liten, bitteliten prikk pa et stort verdenskart!
"Mon tro om bilene ser meg, hvis jeg krysser gata her?...Kanskje her er bedre?..Huff, jeg tror jeg holder meg paa denne siden.."

Men mest av alt er det en fantasktisk foelelse!! Verden for mine foetter, kan man kanskje si? Tror jeg akkurat spiste ku-hjerne til middag, smakte som kyllingbrusk... Kan det stemme??

Stay tuned for mere juicy news fra Inca-land...

sábado, 17 de febrero de 2007

Jungel, vann og grenseovergang...

Saa var altsaa mine dager i Antigua forbi for denne gang. De fire siste dagene var fantastiske. Det var saa stas aa vise byen til Kris, og dere kan tro vi hadde mye moro! Fikk sagt farvel til alle de kjente og kjaere fjesene, noen avskjeder mer hjerteskjaerende enn andre, men dog! Jeg slang sekken min paa taket av camioneta'n og tok turen til muy muy peligroso Guatemala City for aa finne Kris, som hadde tatt en avskjedskveld der med sine gode kompiser. Jeg mekka selvfoelgelig aa ta med meg noekkelen til rommet paa Ummagumma i lomma, og det ble et svare strev for aa spore opp Kike (min gamle sjef paa El Animal) og lure han til aa frakte med seg noekkelen tilbake til Antigua. Ifoelge mine kilder er noekkelen enda ikke dukket opp, saa dette kan bli spennende. Nok om noekler!

Kris og jeg satte oss paa bussen til Coban. Da vi gikk av bussen etter moekets frembrudd, slo byen meg i fjeset med et kjempe Cuba-flashback! Alt ved den byen minte meg om Cuba, og jeg ble pent noedt til aa hoere paa litt Cuba-musikk paa iPoden (kvaltieten paa denne kan jo diskuteres...)

Dagen etter begynte paa det som skulle bli en uke fyllt av fossefall og vann. Masse vann! Bare vent...Fra Coban tok vi altsaa turen til Semuc Champey. En diger park av jungel og som nevnt; vann. Vi gikk til topps og noet utsikten og maatte jo selvfoelgelig ogsaa ta en dukkert i de innbydende vannpyttene.



Paa vei tilbake til Coban tok vi turen innom en diiiiger grotte, Las Grutas Lanquin. Det var som aa komme inn i selveste Moria! (For de som har et forhold til Ringenes Herre...) Jeg vandret trollbundet rundt der inne i to timer og lekte Frodo for meg selv. Jeg proevde aa overtale Kris til aa vaere Sam, men hun var liksom ikke helt med paa notene. Kanskje jeg burde tilbydt henne rollen som Frodo?...
Paa ordentlig er grotten et gammelt rituellt aasted for Maya-indianerne, og det var bl.a. et alter til menneske-ofring der..U-hu!!


"Kris! Du kan vaere Sam!...Ikke?"

Ooooh!!

Det ble en dag til i Coban, dog ikke saelig spennende. Oppholdt meg for det meste paa dass, for matforgiftning, det er no dritt skal jeg si dere. Ja, der kom saker og ting fra det siste doegn rennende ut i begge ender...Fydda!

Aa komme seg fra Coban til Rio Dulce var fem forskjellige busser, og en hastig lunch i en by jeg har glemt navnet paa. Ja, den var saa hastig at jeg ble noedt til aa styrte oelen min rett foer jeg steg ombord. Der moette vi en FULL buss, og jeg hadde akkurat innstilt meg paa en fem timers staaende busstur, da en gammel mann, foerst jager soennen sin ut av setet ved siden av seg, prikker meg paa ryggen og visker; "Du burde ikke staa slik naar du er gravid. Sett deg her du!" Det tok meg noen sekunder foer jeg oppfattet det hele...Jeg kvelte en latterkrampe og spilte med paa leken. Setet virket jo innbydende. Aa styrte en oel og dermed faa en liten overdose luft i magen kan altsaa loenne seg av og til...

Vente paa baaten i Rio Dulce...


Vel framme i Rio Dulce ble vi baatet til hotellet, og det akkurat i tide til aa nyte solnedgangen over Guatemalas stoerste innsjoe underveis. Vakkert! Hotellet var en landsby paa paaler, av europeisk eie, der alt settes "paa regninga", noe vi fikk smake baksiden av ca 72 timer senere...
Fra Rio Dulce tok vi en dagstur til enda mere vann! Denne gangen et varmt, og da mener jeg VARMT fossefall. Det var som en fem timer lang, svovelluktende dusj! Midt i jungelen!! Trenger jeg si mer?

Kris chiller'n..

Erica tok en Tarzan og klatret til topps av fossen. Der var vannet varmt, der! Hun ofret allikevel baken sin et par sekunder til aere for fotografen Kris...


Tilbake til Rio Dulce humpet vi paa et pick-up lasteplan. Spennende for stumpen, men tross alt bedre enn aa vente midt i jungelen paa en buss som kanskje kommer idag, i morgen eller neste uke...Vi var veldig enige om at det hadde vaert en fin dag!

Glade og fornoeyde etter en dag i svoveldusjen. Titte paa solnedgangen fra Sentral-Amerikas lengste bro...



Fra Rio'n gikk turen til Livingston. Etter et uhell paa havet havnet det en gang en forkommen gjeng slaver akkurat her, og derfor er dette "de svartes by" i Guatemala. Her er det hoey rasta-foering, og den karibiske attituden lyser! Det er nok det naermeste jeg har foelt meg Jamaica i mitt liv. "Ja, man!!"

Vi fikk hoere snakk om et vakkert fossefall noen kilometer bortover stranda, saa siden vi allerede hadde svoemmehud mellom taerne, tok vi turen dit. Det foerste som moette oss paa stranda var en liten toeffing, kanskje fire aar. Han kom mot oss, slang paa overkroppen paa ekte hip-hoper vis, og sa med troekk i stemmen; "Ey! Gimme money!!" Haha, jeg trodde jeg skulle le meg ihjel! Han var saa kul at jeg nesten ga han penger, tross mitt ellers saa pedagogiske sinn...
Saa, 10km. lenger bort, opp i jungelen igjen, fant vi mere vann! Denne gangen en diger elv, som nu under toerr-sesongen er mulig aa vandre helt til topps! Vi gjorde det. Og midt der inne i junglen moette vi jammen meg kjentfolk! De franske vennene vaare fra pick-upen dagen foer. Hyggelig!

Den franske vennen i kjent Mowgli-stil...

Vandre i jungelen...

Saa kom det en tid for aa traakke over grenser. Naermere bestemt grensa til Honduras. Det endelige maalet var Copan las Ruinas, hvor jeg er akkurat naa. Vi er her for aa se paa nettopp ruinene, maya-ruiner for de som ikke orker aa reise hele veien til Tikal, Guatemala, hvor de stoerste og mest kjente ruinene ligger. I morgen blir det ruin-tur altsaa...

Men altsaa, igaar havnet vi mer eller mindre tilfeldig noe voldsomt off-the-beaten-track! Hviklet forsaavidt var greit, ettersom vi har vaert vanvittig opptatt av aa nettopp vaere off-the-beaten-track i det siste. Vi tok foerste og beste buss fra Livingston (eller, nabobyen Ptu. Barrios da, siden det ikke gaar noen vei til Livingston, men samma det!) til grensa til Honduras. De spurte oss hvor i landet vi ville, og vi sa bare at "det spiller ingen rolle, bare vi kan komme oss til Copan i morra". De anbefalte oss den "store, vakre" byen Omoa, og vi takket ja. Saa tok vi buss til grensa, men selve grensa maatte vi gaa over. Vi traakka og vandret og ble hoeyst skuffa da vi ikke fikk noe stempel i passene vaare! Men Erica brukte litt gamle kunnskaper fra interrailen, og fikk naa floertet oss til et stempel likevel ;)

Saa, etter en lang busstur var vi fremme i Omoa, som ikke var stort mer enn et gjoerme-hoel! Vel, vi fant no mat og en seng hver, og noen franskmenn som hadde gitar. Jippi!!

Men naa er vi altsaa i Copan, tilbake i sivilisasjonen. Og i morgen skal vi vaere kulturelle og se paa ruiner, og jeg tillater meg aa stjele et sitat fra Carina og Lenes gode canadiske venn her fra traktene; "Okay, tha ruins are gonna be SO cool tomorrow!!"

Paa mandag maa vi tilbake til La ciudad peligroso (peligroso=farlig), for derfra gaar flyet vaart til Lima, Peru paa tirsdag i soloppgang.