Jungel, vann og grenseovergang...

Saa var altsaa mine dager i Antigua forbi for denne gang. De fire siste dagene var fantastiske. Det var saa stas aa vise byen til Kris, og dere kan tro vi hadde mye moro! Fikk sagt farvel til alle de kjente og kjaere fjesene, noen avskjeder mer hjerteskjaerende enn andre, men dog! Jeg slang sekken min paa taket av camioneta'n og tok turen til muy muy peligroso Guatemala City for aa finne Kris, som hadde tatt en avskjedskveld der med sine gode kompiser. Jeg mekka selvfoelgelig aa ta med meg noekkelen til rommet paa Ummagumma i lomma, og det ble et svare strev for aa spore opp Kike (min gamle sjef paa El Animal) og lure han til aa frakte med seg noekkelen tilbake til Antigua. Ifoelge mine kilder er noekkelen enda ikke dukket opp, saa dette kan bli spennende. Nok om noekler!

Kris og jeg satte oss paa bussen til Coban. Da vi gikk av bussen etter moekets frembrudd, slo byen meg i fjeset med et kjempe Cuba-flashback! Alt ved den byen minte meg om Cuba, og jeg ble pent noedt til aa hoere paa litt Cuba-musikk paa iPoden (kvaltieten paa denne kan jo diskuteres...)

Dagen etter begynte paa det som skulle bli en uke fyllt av fossefall og vann. Masse vann! Bare vent...Fra Coban tok vi altsaa turen til Semuc Champey. En diger park av jungel og som nevnt; vann. Vi gikk til topps og noet utsikten og maatte jo selvfoelgelig ogsaa ta en dukkert i de innbydende vannpyttene.

Paa vei tilbake til Coban tok vi turen innom en diiiiger grotte, Las Grutas Lanquin. Det var som aa komme inn i selveste Moria! (For de som har et forhold til Ringenes Herre...) Jeg vandret trollbundet rundt der inne i to timer og lekte Frodo for meg selv. Jeg proevde aa overtale Kris til aa vaere Sam, men hun var liksom ikke helt med paa notene. Kanskje jeg burde tilbydt henne rollen som Frodo?...
Paa ordentlig er grotten et gammelt rituellt aasted for Maya-indianerne, og det var bl.a. et alter til menneske-ofring der..U-hu!!

"Kris! Du kan vaere Sam!...Ikke?"

Ooooh!!

Det ble en dag til i Coban, dog ikke saelig spennende. Oppholdt meg for det meste paa dass, for matforgiftning, det er no dritt skal jeg si dere. Ja, der kom saker og ting fra det siste doegn rennende ut i begge ender...Fydda!

Aa komme seg fra Coban til Rio Dulce var fem forskjellige busser, og en hastig lunch i en by jeg har glemt navnet paa. Ja, den var saa hastig at jeg ble noedt til aa styrte oelen min rett foer jeg steg ombord. Der moette vi en FULL buss, og jeg hadde akkurat innstilt meg paa en fem timers staaende busstur, da en gammel mann, foerst jager soennen sin ut av setet ved siden av seg, prikker meg paa ryggen og visker; "Du burde ikke staa slik naar du er gravid. Sett deg her du!" Det tok meg noen sekunder foer jeg oppfattet det hele...Jeg kvelte en latterkrampe og spilte med paa leken. Setet virket jo innbydende. Aa styrte en oel og dermed faa en liten overdose luft i magen kan altsaa loenne seg av og til...

Vente paa baaten i Rio Dulce...

Vel framme i Rio Dulce ble vi baatet til hotellet, og det akkurat i tide til aa nyte solnedgangen over Guatemalas stoerste innsjoe underveis. Vakkert! Hotellet var en landsby paa paaler, av europeisk eie, der alt settes "paa regninga", noe vi fikk smake baksiden av ca 72 timer senere...
Fra Rio Dulce tok vi en dagstur til enda mere vann! Denne gangen et varmt, og da mener jeg VARMT fossefall. Det var som en fem timer lang, svovelluktende dusj! Midt i jungelen!! Trenger jeg si mer?

Kris chiller'n..

Erica tok en Tarzan og klatret til topps av fossen. Der var vannet varmt, der! Hun ofret allikevel baken sin et par sekunder til aere for fotografen Kris...

Tilbake til Rio Dulce humpet vi paa et pick-up lasteplan. Spennende for stumpen, men tross alt bedre enn aa vente midt i jungelen paa en buss som kanskje kommer idag, i morgen eller neste uke...Vi var veldig enige om at det hadde vaert en fin dag!

Glade og fornoeyde etter en dag i svoveldusjen. Titte paa solnedgangen fra Sentral-Amerikas lengste bro...

Fra Rio'n gikk turen til Livingston. Etter et uhell paa havet havnet det en gang en forkommen gjeng slaver akkurat her, og derfor er dette "de svartes by" i Guatemala. Her er det hoey rasta-foering, og den karibiske attituden lyser! Det er nok det naermeste jeg har foelt meg Jamaica i mitt liv. "Ja, man!!"

Vi fikk hoere snakk om et vakkert fossefall noen kilometer bortover stranda, saa siden vi allerede hadde svoemmehud mellom taerne, tok vi turen dit. Det foerste som moette oss paa stranda var en liten toeffing, kanskje fire aar. Han kom mot oss, slang paa overkroppen paa ekte hip-hoper vis, og sa med troekk i stemmen; "Ey! Gimme money!!" Haha, jeg trodde jeg skulle le meg ihjel! Han var saa kul at jeg nesten ga han penger, tross mitt ellers saa pedagogiske sinn...
Saa, 10km. lenger bort, opp i jungelen igjen, fant vi mere vann! Denne gangen en diger elv, som nu under toerr-sesongen er mulig aa vandre helt til topps! Vi gjorde det. Og midt der inne i junglen moette vi jammen meg kjentfolk! De franske vennene vaare fra pick-upen dagen foer. Hyggelig!

Den franske vennen i kjent Mowgli-stil...

Vandre i jungelen...

Saa kom det en tid for aa traakke over grenser. Naermere bestemt grensa til Honduras. Det endelige maalet var Copan las Ruinas, hvor jeg er akkurat naa. Vi er her for aa se paa nettopp ruinene, maya-ruiner for de som ikke orker aa reise hele veien til Tikal, Guatemala, hvor de stoerste og mest kjente ruinene ligger. I morgen blir det ruin-tur altsaa...

Men altsaa, igaar havnet vi mer eller mindre tilfeldig noe voldsomt off-the-beaten-track! Hviklet forsaavidt var greit, ettersom vi har vaert vanvittig opptatt av aa nettopp vaere off-the-beaten-track i det siste. Vi tok foerste og beste buss fra Livingston (eller, nabobyen Ptu. Barrios da, siden det ikke gaar noen vei til Livingston, men samma det!) til grensa til Honduras. De spurte oss hvor i landet vi ville, og vi sa bare at "det spiller ingen rolle, bare vi kan komme oss til Copan i morra". De anbefalte oss den "store, vakre" byen Omoa, og vi takket ja. Saa tok vi buss til grensa, men selve grensa maatte vi gaa over. Vi traakka og vandret og ble hoeyst skuffa da vi ikke fikk noe stempel i passene vaare! Men Erica brukte litt gamle kunnskaper fra interrailen, og fikk naa floertet oss til et stempel likevel ;)

Saa, etter en lang busstur var vi fremme i Omoa, som ikke var stort mer enn et gjoerme-hoel! Vel, vi fant no mat og en seng hver, og noen franskmenn som hadde gitar. Jippi!!

Men naa er vi altsaa i Copan, tilbake i sivilisasjonen. Og i morgen skal vi vaere kulturelle og se paa ruiner, og jeg tillater meg aa stjele et sitat fra Carina og Lenes gode canadiske venn her fra traktene; "Okay, tha ruins are gonna be SO cool tomorrow!!"

Paa mandag maa vi tilbake til La ciudad peligroso (peligroso=farlig), for derfra gaar flyet vaart til Lima, Peru paa tirsdag i soloppgang.