Krampa kommer!

Saa har altsaa krampa tatt meg. Med tanken paa at jeg om bare faa uker skal vende hjem i bakhodet har jeg de siste ukene reist som det man kan kalle en idiot (evt. Hollandaisesaus, for enkelte...) Men skal si jeg har kost meg! Mangfoldige timer i buss har blitt hoeyt beloennet med kryssing av flere landegrenser, friske dukkerter og vakker vakker utsikt! Eventyret begynte i Cuzco, hvor det ble knyttet mange vennskapsbaand med spennende nasjonaliteter som australsk, dansk, irsk, engelsk og norsk. Plutselig var Kris og jeg blitt til et stort, hyggelig oss.

(Rusle over grensa til Bolivia med passet parat)

Som nevnt har stumpen og bussetet mer eller mindre frivillig blitt naere bekjente de siste ukene. Hele den glade gjengen samlet, satte vi oss paa bussen fra Cuzco med Bolivia i tankene. Vi landet i den lille byen Copacabana, ved verdens hoeyeste innsjoe, Titicaca. Vakkert, knallblaatt vann med spisse, mekitge fjell paa alle kanter. Jeg kunne ganske enkelt ikke dy meg. Jeg dro med meg en ire og hoppa uti. Plask! Ja, det var kaldt, men som den nordkvinne jeg er, kaller jeg det "friskt"...

(Klare for en plask i verdens hoeyeste innsjoe.)

En busstur senere befant vi oss alle sammen i La Paz, nok en verdensrekord. Denne gangen verdens hoeyeste hovedstad. (Bolivias hovedstad, altsaa). La Paz var et stykke slitt og stygg by, men den hadde et eller annet man bare maatte falle for. Godt hjulpet var det nok av det ferske Loki hostellet hvor vi soekte ly for vind og blest. (Verdens hoeyeste hovedstad er ikke varme greiene, logisk nok). Hostellet er reist av de samme gutta som en gang i tiden skapte Loki i Lima og Cuzco. Vi fikk aeren av aa overvaere den offisielle aapningen. Det var stas. Puss, dritt og stiger overalt. Var som aa se stedet bli foedt, ja jeg foelte meg rent som en gudmor for stedet. Naar alt er finito, om noen maaneder; wow! Den perfekte unnskyldning for aa legge ruta innom La Paz paa neste ferd over det soer-amerikanske kontinent.

Siden vi jo hadde to irer (Peter og Connie) med paa lasset, maatte jo Paddy's day (St.Patrick's day) feires. Den foerste ettermiddagen i La Paz gikk altsaa til aa shoppe et passende antrekk; groent! Det ble en heidundranes kveld paa Loki med masse Guinness, ekte irsk vikingmat (blodpudding medregnet) og kloever i trynet.

(Full fart paa den irkse nasjonaldagen!)

(Erica med sin Guinness. Slurp..)

Dagen etter tok Kris seg en sykkeltur paa Verdens Farligste Vei (Bolivia er jommen stappfull av rekorder!), mens jeg pleiet en sliten, dagen-derpaa-med-litt-mye-Guinness-mage med en rekke cafébesoek med resten av gjengen.

Etter noen deilige dager med ytterligere cafébesoek og utforsking av byens heksemarked (Hvem hade trodd at et inntoerka lama-hode kan bringe lykke?), satte vi oss til bors for en siste sentimental middag. Aa reise videre skulle nemlig bety at noen farvel maatte tas. Vi forlot irene i La Paz...

(Gutta boys kjoepte seg hatter. Fv: Kim, Peter, Anthony og Tony)

(Mange fine farger paa markedet...)

(Siste middag i La Paz. Fv: Connie, Peter, Erica og Silja.)

Men aa komme seg avgaarde viste seg lettere sagt enn gjort: Togene gikk ikke p.g.a. ekte western blokkade-ran paa skinnene noen mil soer for byen. Og over hele landet var veiene barrikadert i en enorm bensin-streik. Vi maatte helt enkelt roemme landet! For én vei var aapen (Les: Det var "bare" én blokkade paa...). Veien over grensa, til Chile. Smilende over en endelig utvei, vinket vi et siste farvel til irene og dro avsted. Helt unna slapp vi allikevel ikke. Det ble en lang, humpete ferd paa en hoeyst uegnet sanvei for aa unngaa den ene blokkaden.

(Humpe, vente og harke sand...)

(I god gammel norsk vinter-stil kjoerte vi oss fast. Flittige boender kom heldigvis ilende og reddet oss ut av knipen med stokk og stein.)

Omsider, etter noen timers humping og etter aa ha hostet opp igjen noen kilo sand fra lungene, entret vi det lange, smale landet som er oppkalt etter en viss pepper-frukt. Byen vi kom til var Arica. Vi var tilbake i varmen, og nede paa et luftnivaa der pust og puls fungerte som det skulle igjen. Herlig!! Men noe saerlig spennende var ikke Arica. Derfor dro vi videre. Men ogsaa denne gangen skulle gruppen vaar krympe. Tenk, naa reiser jeg ikke lenger sammen med Kris. Hun vendte nesa nordover igjen til Bolivia. Skal si det ble taarevaatt, ja! Vi tok ogsaa farvel med Silja (Norge), og Anthony (England). 4 mann dro vi videre soerover til Iquique, hvor Team Europa ble til Team Skandinavia, da engelske Tony forlot oss til fordle for vinditriktet Mendoza.

(Vente paa bussen til Iquique. Anthony ville laere aa mekke armbaand. Soett!)

Etter litt solslikking paa playan og en pent antall flakser chilleeens roedvin, bestemte vi oss for aa besoeke en gammel kjenning av danskene i selveste Santiago. En busstur paa 26 timer fulgte. Bare én time pause fikk vi, i La Serena, hvor vi noet noen nusselige scones til frokost og tok en rask surf paa the world wide web. Saa busset vi videre de siste 7 timer til Santiago. Her ble det mer roedvin, pizza og en haela-i-taket-tur paa byen. Tenk, Erica kosa seg paa house-club! Kanskje takket vaere den perfekte blanding av deilig roedvin og sprudlende friskt oel. Kim og Erica eide dansegulvet! I graalysningen tuslet vi hjem. Naa bor vi altsaa hjemme hos snille Diego. Kim kokkelerer og tuppene tar oppvaska. Idag har vi vaert paa hyggleig hyggelig byvandring. Santiago rocker gata!

(Chille i parken. Det er sann vi liker sightseeing! "Det kan man godt li'!", som Maya ville sagt...)

Saare musker, vannblemmer og groenne fjell.

Etter aa ha vasket av oss all sanda og pakket ned sommerklaerne, var det tid for aa reise videre. Sakte men sikkert opp i hoeyden. Fra Huacachina gikk turen til Arequipa. Den byen viste seg aa vaere rett og slett fantastisk! Det som skal til, er tydeligvis haugevis av koselige kaféer og resturanter, en bra park i midten og god atmosfaere!! Herlig! I Arequipa mekka jeg aa sperre kortet til Kris, saa oekonomien har skranta litt de siste ukene...Velvel... Allikevel strakk budsjettet langt nok til at det ble en aldri saa liten impulsiv ullgenser-shopping! Erica ble i loepet av en time innehaver av to nye, relativt kule ullgensere. Pluss et par dusin sokkepar og en Inka-Kola t-skjorte som den gode pris-dealer jeg er, fikk paa kjoepet ;)
Og man maa jo ikke tro at det var forgjeves! Neste by paa ruta var nemlig Cuzco. Vi kjopte billetter til en buss som skulle gaa klokka sju om morgenen. Og hva er vel ikke bedre da, enn en tur paa fylla siste kveld?? Smart, jenter...Det ble en interessant busstur...

( Opplagte og klare for 10 timers busstur, jenter?...Ikke?...)

Saa, etter 10 timer i buss, og et pa brekninger senere var vi vel fremme i Cuzco, 3.400 m.o.h. Vi praya en taxi til det eneste hostellet vi visste om i byen, Loki. Men noen skyss til doera ble det ikke. Loki ligger oeverst paa byens lille aas, saa det ble en hesblesende trappetur paa tuppene i den tynne fjell-lufta. Pes! Men hoeyden blir man vant til. Dessuten er Cuzco noe av det nydeligste jeg har sett! Minner svaert om en sveitsisk fjell-landsby. Det er nesten saa man forventer aa se jodlende gjetergutter i semsket skinnshorts...Men jeg maa jo si at det er en viss majoritet av floeytespillende lama-gjetere i poncho. Akk, ja..Saa var vi jo ikke i Sveits, heller...
Her i Cuzco bor vi ogsaa paa et av de nydeligste hosteller jeg har sett i mitt liv! Loki viste seg aa vaere en perle! Og tenk! De har urtehage her, med mint og alt! Dessuten er dusjen varm varm varm, og sengene smoothe, saa da blir det ikke stort bedre, nei :D

(Erica, tapper og hesblesende opp trappa til Loki)

Det var her fra Cuzco at vaare eventyr i Andes skulle begynne. Onsdag morgen bar det avsted opp i fjellom. Andesfjellene, ja. Jeg husker mitt foerste moete med denne groenne fjellheimen. Det var da jeg leste Don Rosas fantastiske historier om Onkel Skrue paa eventyr, paa jakt etter en eller annen skatt. Jeg kan ikke ha vaert store klumpen, for jeg husker at foettene dinglet loest i lufta ned fra do-setet. Men saa kom altsaa den dagen da jeg skulle ut paa egne eventyr i disse fantastiske, mektige fjellene!

(Tenk, saa bli kan man vaere, tross vannblemmer og nesten 12 tilbakelagte kilometer. Ja, det er nordmann (evt -kvinne), det!)

(Hele gjengen samla. Siden 3 av 5 menn paa laget bar navnet Felipe, kalte vi likesaagodt gruppa for nettopp Team Felipe ;) F.v. Felipe, Felipe og Patricio fra Ecuador, Tuppene fra Europa, Cesar, Mercedes og Josefina fra Argentina. Foran sitter Naomi og Michael, arkeologene, sammen med guiden vaar, Pio.)

Fire dagers trekking. Det var rett og slett fantastisk! Gruppa vaar var vi ogsaa heldige med: Tre toeffe gutter fra Ecuador, en soeskenflokk fra Argentina og et arkeolog-ektepar fra Australia/ Japan, som nok hadde den mest intense lidenskap for gammel stein, jeg noensinne har sett. Dag 1 var ganske chill, bare noen timers vandring. Selvfoelgelig med mange foto-stopp og noen ekstra minutter aa vente paa at arkeolog-ekteparet skulle ta 50 bilder til av diverse inka-rester...Dag 2 derimot var ikke snill mot foettene. 12 km og 2000 meter stigning er ikke bare blaabaer... Etter aa ha naadd maalet, 4200 meter, endte dagen i teltet. Saare foetter, musker og et knippe vannblemmer. Men som man sier; Ut paa tur, osv...
Dag 3 og 4 var lettere, uten at gnagsaar og stive muskler ble noe bedre av den grunn. Alt i hop var det en hard tur. Men saa utrolig verdt det!!! Det er virkelig noe av det mest vanvittige jeg har gjort i mitt liv! Jeg er saa stolt og glad! Og for de som maate undre, saa ja; Andesfjellene er verdt strevet! Saa vakkert og nydelig. Ja, herligheten, altsaa ;) Jeg gikk for det meste alene, disse fire dagene. Dannet paa en maate hovedtroppen for meg selv, mellom de eplekjekke Ecuador-gutta (som til stadighet laa et par timer foran oss andre), og baktroppen (resten). Ingen likte seg visst i mitt tempo. Dermed ble det mye tid til dagdroemming og immaginaer skattejakt paa Erica. Hvilket eventyr! Pluss at jeg jo ble utnevnt til gruppas toeffeste jente. Det kan man like ;)
Og saa maa man jo ikke glemme selve maalet med hele turen; Machu Picchu. Det var store saker, det! Jammen trodde jeg arkeolog-paret skulle faa hjerteinfarkt, men heldigvis gikk det bra. Nikkende og smilende fikk vi etterpaa se gjennom alle de 500 bildene av stein stein og atter stein. Mektig!

(Svette, digge, slitne og blide. Endelig framme ved maalet. Machu Picchu. Storartet, eller hva?? Dette bildet har jeg gledet meg til aa vise dere, kan dere tro! Jeg er vanvittig stolt, og haaper dere ogsaa er litt stolte av meg..)

(Smiiiil!!)





(Tuppene sammen med Ecuador. Hyggelig!!)






(Sliten, ja!! Vente paa toget heimat til Cuzco i en by som ikke ga noen mening, Aguas Calientes..)

Det ble en stille togtur hjem...

De neste dagene blir aa slappe av, drikke mer te med mint, pleie gnagsaar og viktigst av alt; nyte livet enda mer! Tror nesten ikke det er mulig aa kose seg mer enn jeg gjoer naa!

Haaper alt er bra med dere der hjemme. Hoerer vaaren har begynt aa liste seg saavidt inn i livene deres igjen! Tenk, snart kommer jeg hjem! Savner dere...

Sand og lange bussturer...

Saa var tuppene paa tur igjen. Etter aa ha kommet over sjokket av ku-hjerne-middagen, var magene klare for en busstur. Foerste busstur fra Lima tok vi til Pisco. Pisco er det vel ikke stort aa si om, annet enn at vi befant oss der paa en soendag; den faste kake-dagen. For snaker en maaned siden, sluttet nemlig Kris aa roeyke. En soendag etter en litt hard loerdagskveld for lungene i Antigua. Dermed er det jubileum hver soendag, og til vaar store glede er de glad i prima kake i dette landet. Peru altsaa...

Saa, etter en tur paa beachen og et digert kake-stykke, dro vi videre til Ica, og oasen Huacachina. (Ica er en by midt i oerkenen, og fem minutter uttafor ligger den lille oasen Huacachina) En pytt med vann og et knippe hus omkring og utafor det; masse masse sand!! Og jommen moette vi ikke kjentfolk der, midt i sanda? Vel, et ansikt var hvertfall kjent, og tre andre snakket et spraak jeg dro kjensel paa. I Huacachina moette vi altsaa Lars fra Odden og hans reisefoelge. Den kvelden ble det halvgod BBQ paa hotellet, som foroevrig foerte til matforgifting for baade Kris og Lars' del. Men dog, det var veldig hyggelig aa snakke norsk igjen, og det ble noen trivelige dager i sandriket...

Det som fikk oss (og alle andre som tar turen) til aa dra til Huacachina var ryktet om sand-boarding...Selvfoelgelig tok vi brettene fatt og proevde oss. Eplekjekke Erica trodde dette skulle bli lett match, etter flere aar paa snoe-fjoel, men der tok hun skammelig feil. Sand oppfoerer seg nemlig ganske anderledes enn snoe...Jaja, det var moro lell. Kanskje spesielt p.g.a. oekenbilen vi raana rundt i i to timer, og solnedgangen som var saa vakker der, mellom sand-dynene... Men en ting vil jeg ha sagt; Sandboarding betyr sand i trusa, og i andre mer moerklagte omraader av kroppen. Dere som har hoert meg klage paa en sand-strand, kan jo bare tenke dere. Men som jeg til slutt klarte aa overbevise meg selv om: Sanda baade her og der, utgjorde jo paa sin spesielle maate, halve moroa ;)

Oerken-raanings. Ja, det var noe anent enn aa sladde inn paa Big-Bite en kald novemberkveld det ;)

"Kris?? Spiser du sand? Har du sand i trynet? Har du sand i *****?"

Aa vandre med ei fjoel i armene, var unektelig litt rart, med tanke paa at jeg hadde pa meg shorts, stoffsko og at det var tonnevis med sand rundt meg paa alle kanter. Minte liksom ikke helt om Hemsedal...(?)

Ja...hva kan jeg si?

Man kan vel si at svoemmehuden fra forrige uke er saa godt som toerket ut og forduftet naa?

Fra Huacachina tok vi turen til Arequipa, hvor vi er naa. Det ble en laaang tur, da Peru jo unektelig er noe stoerre enn Guatemala. Men hva er vel bedre, naar man skal sitte paa buss i 15 timer, enn aa drikke seg godfull foerst? Fnisete og fine satte vi oss til rette. Kris putta i meg noen piller, og med "Shine On You Crazy Diamond" paa repeat pa oeret, sovna jeg som en baby, og naar jeg vaakna igjen var vi framme, gitt! Saa enkelt kan det altsaa gjoeres, selvom det maa sies at det ikke akkurat var planlagt ;)

Her i Arequipa bli vi et par dager, saa gaar turen videre opp i fjellom...

Stay tuned!!