Erica i Verden: Krampa kommer!

Saa har altsaa krampa tatt meg. Med tanken paa at jeg om bare faa uker skal vende hjem i bakhodet har jeg de siste ukene reist som det man kan kalle en idiot (evt. Hollandaisesaus, for enkelte...) Men skal si jeg har kost meg! Mangfoldige timer i buss har blitt hoeyt beloennet med kryssing av flere landegrenser, friske dukkerter og vakker vakker utsikt! Eventyret begynte i Cuzco, hvor det ble knyttet mange vennskapsbaand med spennende nasjonaliteter som australsk, dansk, irsk, engelsk og norsk. Plutselig var Kris og jeg blitt til et stort, hyggelig oss.

(Rusle over grensa til Bolivia med passet parat)

Som nevnt har stumpen og bussetet mer eller mindre frivillig blitt naere bekjente de siste ukene. Hele den glade gjengen samlet, satte vi oss paa bussen fra Cuzco med Bolivia i tankene. Vi landet i den lille byen Copacabana, ved verdens hoeyeste innsjoe, Titicaca. Vakkert, knallblaatt vann med spisse, mekitge fjell paa alle kanter. Jeg kunne ganske enkelt ikke dy meg. Jeg dro med meg en ire og hoppa uti. Plask! Ja, det var kaldt, men som den nordkvinne jeg er, kaller jeg det "friskt"...

(Klare for en plask i verdens hoeyeste innsjoe.)

En busstur senere befant vi oss alle sammen i La Paz, nok en verdensrekord. Denne gangen verdens hoeyeste hovedstad. (Bolivias hovedstad, altsaa). La Paz var et stykke slitt og stygg by, men den hadde et eller annet man bare maatte falle for. Godt hjulpet var det nok av det ferske Loki hostellet hvor vi soekte ly for vind og blest. (Verdens hoeyeste hovedstad er ikke varme greiene, logisk nok). Hostellet er reist av de samme gutta som en gang i tiden skapte Loki i Lima og Cuzco. Vi fikk aeren av aa overvaere den offisielle aapningen. Det var stas. Puss, dritt og stiger overalt. Var som aa se stedet bli foedt, ja jeg foelte meg rent som en gudmor for stedet. Naar alt er finito, om noen maaneder; wow! Den perfekte unnskyldning for aa legge ruta innom La Paz paa neste ferd over det soer-amerikanske kontinent.

Siden vi jo hadde to irer (Peter og Connie) med paa lasset, maatte jo Paddy's day (St.Patrick's day) feires. Den foerste ettermiddagen i La Paz gikk altsaa til aa shoppe et passende antrekk; groent! Det ble en heidundranes kveld paa Loki med masse Guinness, ekte irsk vikingmat (blodpudding medregnet) og kloever i trynet.

(Full fart paa den irkse nasjonaldagen!)

(Erica med sin Guinness. Slurp..)

Dagen etter tok Kris seg en sykkeltur paa Verdens Farligste Vei (Bolivia er jommen stappfull av rekorder!), mens jeg pleiet en sliten, dagen-derpaa-med-litt-mye-Guinness-mage med en rekke cafébesoek med resten av gjengen.

Etter noen deilige dager med ytterligere cafébesoek og utforsking av byens heksemarked (Hvem hade trodd at et inntoerka lama-hode kan bringe lykke?), satte vi oss til bors for en siste sentimental middag. Aa reise videre skulle nemlig bety at noen farvel maatte tas. Vi forlot irene i La Paz...

(Gutta boys kjoepte seg hatter. Fv: Kim, Peter, Anthony og Tony)

(Mange fine farger paa markedet...)

(Siste middag i La Paz. Fv: Connie, Peter, Erica og Silja.)

Men aa komme seg avgaarde viste seg lettere sagt enn gjort: Togene gikk ikke p.g.a. ekte western blokkade-ran paa skinnene noen mil soer for byen. Og over hele landet var veiene barrikadert i en enorm bensin-streik. Vi maatte helt enkelt roemme landet! For én vei var aapen (Les: Det var "bare" én blokkade paa...). Veien over grensa, til Chile. Smilende over en endelig utvei, vinket vi et siste farvel til irene og dro avsted. Helt unna slapp vi allikevel ikke. Det ble en lang, humpete ferd paa en hoeyst uegnet sanvei for aa unngaa den ene blokkaden.

(Humpe, vente og harke sand...)

(I god gammel norsk vinter-stil kjoerte vi oss fast. Flittige boender kom heldigvis ilende og reddet oss ut av knipen med stokk og stein.)

Omsider, etter noen timers humping og etter aa ha hostet opp igjen noen kilo sand fra lungene, entret vi det lange, smale landet som er oppkalt etter en viss pepper-frukt. Byen vi kom til var Arica. Vi var tilbake i varmen, og nede paa et luftnivaa der pust og puls fungerte som det skulle igjen. Herlig!! Men noe saerlig spennende var ikke Arica. Derfor dro vi videre. Men ogsaa denne gangen skulle gruppen vaar krympe. Tenk, naa reiser jeg ikke lenger sammen med Kris. Hun vendte nesa nordover igjen til Bolivia. Skal si det ble taarevaatt, ja! Vi tok ogsaa farvel med Silja (Norge), og Anthony (England). 4 mann dro vi videre soerover til Iquique, hvor Team Europa ble til Team Skandinavia, da engelske Tony forlot oss til fordle for vinditriktet Mendoza.

(Vente paa bussen til Iquique. Anthony ville laere aa mekke armbaand. Soett!)

Etter litt solslikking paa playan og en pent antall flakser chilleeens roedvin, bestemte vi oss for aa besoeke en gammel kjenning av danskene i selveste Santiago. En busstur paa 26 timer fulgte. Bare én time pause fikk vi, i La Serena, hvor vi noet noen nusselige scones til frokost og tok en rask surf paa the world wide web. Saa busset vi videre de siste 7 timer til Santiago. Her ble det mer roedvin, pizza og en haela-i-taket-tur paa byen. Tenk, Erica kosa seg paa house-club! Kanskje takket vaere den perfekte blanding av deilig roedvin og sprudlende friskt oel. Kim og Erica eide dansegulvet! I graalysningen tuslet vi hjem. Naa bor vi altsaa hjemme hos snille Diego. Kim kokkelerer og tuppene tar oppvaska. Idag har vi vaert paa hyggleig hyggelig byvandring. Santiago rocker gata!