...Og vips! Saa var man i Lima.

Plutselig var tilvaerelsen endret, og det drastisk, vil jeg si! Foerst naa forstaar jeg hvor trygt og godt og tross alt i kvadratmeter lite, Guatemala og America Centrál var.
Etter noen timers reising, hvor av de fleste av disse ble tilbrunget paa El Salvador internasjonale flyplass konsumerende et tosifret antall kopper varm sjokolade, er vi omsider kommer til Lima, Peru! Herre jemini, her er det stort! Foeler meg som en liten, bitteliten prikk pa et stort verdenskart!
"Mon tro om bilene ser meg, hvis jeg krysser gata her?...Kanskje her er bedre?..Huff, jeg tror jeg holder meg paa denne siden.."

Men mest av alt er det en fantasktisk foelelse!! Verden for mine foetter, kan man kanskje si? Tror jeg akkurat spiste ku-hjerne til middag, smakte som kyllingbrusk... Kan det stemme??

Stay tuned for mere juicy news fra Inca-land...

Jungel, vann og grenseovergang...

Saa var altsaa mine dager i Antigua forbi for denne gang. De fire siste dagene var fantastiske. Det var saa stas aa vise byen til Kris, og dere kan tro vi hadde mye moro! Fikk sagt farvel til alle de kjente og kjaere fjesene, noen avskjeder mer hjerteskjaerende enn andre, men dog! Jeg slang sekken min paa taket av camioneta'n og tok turen til muy muy peligroso Guatemala City for aa finne Kris, som hadde tatt en avskjedskveld der med sine gode kompiser. Jeg mekka selvfoelgelig aa ta med meg noekkelen til rommet paa Ummagumma i lomma, og det ble et svare strev for aa spore opp Kike (min gamle sjef paa El Animal) og lure han til aa frakte med seg noekkelen tilbake til Antigua. Ifoelge mine kilder er noekkelen enda ikke dukket opp, saa dette kan bli spennende. Nok om noekler!

Kris og jeg satte oss paa bussen til Coban. Da vi gikk av bussen etter moekets frembrudd, slo byen meg i fjeset med et kjempe Cuba-flashback! Alt ved den byen minte meg om Cuba, og jeg ble pent noedt til aa hoere paa litt Cuba-musikk paa iPoden (kvaltieten paa denne kan jo diskuteres...)

Dagen etter begynte paa det som skulle bli en uke fyllt av fossefall og vann. Masse vann! Bare vent...Fra Coban tok vi altsaa turen til Semuc Champey. En diger park av jungel og som nevnt; vann. Vi gikk til topps og noet utsikten og maatte jo selvfoelgelig ogsaa ta en dukkert i de innbydende vannpyttene.

Paa vei tilbake til Coban tok vi turen innom en diiiiger grotte, Las Grutas Lanquin. Det var som aa komme inn i selveste Moria! (For de som har et forhold til Ringenes Herre...) Jeg vandret trollbundet rundt der inne i to timer og lekte Frodo for meg selv. Jeg proevde aa overtale Kris til aa vaere Sam, men hun var liksom ikke helt med paa notene. Kanskje jeg burde tilbydt henne rollen som Frodo?...
Paa ordentlig er grotten et gammelt rituellt aasted for Maya-indianerne, og det var bl.a. et alter til menneske-ofring der..U-hu!!

"Kris! Du kan vaere Sam!...Ikke?"

Ooooh!!

Det ble en dag til i Coban, dog ikke saelig spennende. Oppholdt meg for det meste paa dass, for matforgiftning, det er no dritt skal jeg si dere. Ja, der kom saker og ting fra det siste doegn rennende ut i begge ender...Fydda!

Aa komme seg fra Coban til Rio Dulce var fem forskjellige busser, og en hastig lunch i en by jeg har glemt navnet paa. Ja, den var saa hastig at jeg ble noedt til aa styrte oelen min rett foer jeg steg ombord. Der moette vi en FULL buss, og jeg hadde akkurat innstilt meg paa en fem timers staaende busstur, da en gammel mann, foerst jager soennen sin ut av setet ved siden av seg, prikker meg paa ryggen og visker; "Du burde ikke staa slik naar du er gravid. Sett deg her du!" Det tok meg noen sekunder foer jeg oppfattet det hele...Jeg kvelte en latterkrampe og spilte med paa leken. Setet virket jo innbydende. Aa styrte en oel og dermed faa en liten overdose luft i magen kan altsaa loenne seg av og til...

Vente paa baaten i Rio Dulce...

Vel framme i Rio Dulce ble vi baatet til hotellet, og det akkurat i tide til aa nyte solnedgangen over Guatemalas stoerste innsjoe underveis. Vakkert! Hotellet var en landsby paa paaler, av europeisk eie, der alt settes "paa regninga", noe vi fikk smake baksiden av ca 72 timer senere...
Fra Rio Dulce tok vi en dagstur til enda mere vann! Denne gangen et varmt, og da mener jeg VARMT fossefall. Det var som en fem timer lang, svovelluktende dusj! Midt i jungelen!! Trenger jeg si mer?

Kris chiller'n..

Erica tok en Tarzan og klatret til topps av fossen. Der var vannet varmt, der! Hun ofret allikevel baken sin et par sekunder til aere for fotografen Kris...

Tilbake til Rio Dulce humpet vi paa et pick-up lasteplan. Spennende for stumpen, men tross alt bedre enn aa vente midt i jungelen paa en buss som kanskje kommer idag, i morgen eller neste uke...Vi var veldig enige om at det hadde vaert en fin dag!

Glade og fornoeyde etter en dag i svoveldusjen. Titte paa solnedgangen fra Sentral-Amerikas lengste bro...

Fra Rio'n gikk turen til Livingston. Etter et uhell paa havet havnet det en gang en forkommen gjeng slaver akkurat her, og derfor er dette "de svartes by" i Guatemala. Her er det hoey rasta-foering, og den karibiske attituden lyser! Det er nok det naermeste jeg har foelt meg Jamaica i mitt liv. "Ja, man!!"

Vi fikk hoere snakk om et vakkert fossefall noen kilometer bortover stranda, saa siden vi allerede hadde svoemmehud mellom taerne, tok vi turen dit. Det foerste som moette oss paa stranda var en liten toeffing, kanskje fire aar. Han kom mot oss, slang paa overkroppen paa ekte hip-hoper vis, og sa med troekk i stemmen; "Ey! Gimme money!!" Haha, jeg trodde jeg skulle le meg ihjel! Han var saa kul at jeg nesten ga han penger, tross mitt ellers saa pedagogiske sinn...
Saa, 10km. lenger bort, opp i jungelen igjen, fant vi mere vann! Denne gangen en diger elv, som nu under toerr-sesongen er mulig aa vandre helt til topps! Vi gjorde det. Og midt der inne i junglen moette vi jammen meg kjentfolk! De franske vennene vaare fra pick-upen dagen foer. Hyggelig!

Den franske vennen i kjent Mowgli-stil...

Vandre i jungelen...

Saa kom det en tid for aa traakke over grenser. Naermere bestemt grensa til Honduras. Det endelige maalet var Copan las Ruinas, hvor jeg er akkurat naa. Vi er her for aa se paa nettopp ruinene, maya-ruiner for de som ikke orker aa reise hele veien til Tikal, Guatemala, hvor de stoerste og mest kjente ruinene ligger. I morgen blir det ruin-tur altsaa...

Men altsaa, igaar havnet vi mer eller mindre tilfeldig noe voldsomt off-the-beaten-track! Hviklet forsaavidt var greit, ettersom vi har vaert vanvittig opptatt av aa nettopp vaere off-the-beaten-track i det siste. Vi tok foerste og beste buss fra Livingston (eller, nabobyen Ptu. Barrios da, siden det ikke gaar noen vei til Livingston, men samma det!) til grensa til Honduras. De spurte oss hvor i landet vi ville, og vi sa bare at "det spiller ingen rolle, bare vi kan komme oss til Copan i morra". De anbefalte oss den "store, vakre" byen Omoa, og vi takket ja. Saa tok vi buss til grensa, men selve grensa maatte vi gaa over. Vi traakka og vandret og ble hoeyst skuffa da vi ikke fikk noe stempel i passene vaare! Men Erica brukte litt gamle kunnskaper fra interrailen, og fikk naa floertet oss til et stempel likevel ;)

Saa, etter en lang busstur var vi fremme i Omoa, som ikke var stort mer enn et gjoerme-hoel! Vel, vi fant no mat og en seng hver, og noen franskmenn som hadde gitar. Jippi!!

Men naa er vi altsaa i Copan, tilbake i sivilisasjonen. Og i morgen skal vi vaere kulturelle og se paa ruiner, og jeg tillater meg aa stjele et sitat fra Carina og Lenes gode canadiske venn her fra traktene; "Okay, tha ruins are gonna be SO cool tomorrow!!"

Paa mandag maa vi tilbake til La ciudad peligroso (peligroso=farlig), for derfra gaar flyet vaart til Lima, Peru paa tirsdag i soloppgang.

Lago Atitlán

For de av dere som ikke fikk det med dere, saa kom jeg meg omsider avgaarde fra Antigua, presis paa mandag. Turen gikk til byen Panajachel, som er en av mange smaa soete byer rundt innsjoeen Lago Atitlán. Maalet med reisen var vel aa nyte den vakre innsjoeen, som alle stadig snakker om, fra litt forskjellige vinkler, og ikke minst se litt skikkelig guatemaltekisk liv og leven.

I Panajachel traff jeg Kris, min nye venn! Hun er fra Nederland for de som maatte undre, og det viste seg at hun hadde saa og si noeyaktig de samme planer som meg, hva denne store reisen angaar. Perfekt!! Dermed ser det naa ut til at vi tar foelge helt til Buenos Aires, intet mindre! Hyggelig! Saa naa er det altsaa EriQ og Kris som reiser rundt sammen. (Selv om det staar daarlig til med BI´s vinterleker. Ikke mye metervis med snoe, her nei! Den var til deg, Eivind!!)
Vel, altsaa...Paa tirsdag leide vi oss sykler og tok oss en tur langs vannet til to smaa landsbyer, Santa Catarina Palopó, og San Antonio Palopó. Det var nok den vakreste sykkeltur jeg har traakket meg gjennom noen gang! I Santa Catarina drakk vi naranjada med sprudlevann, namnam!! I San Antonio spiste vi treretters digg lunch, og det var rett og slett saa godt at vi rent glemte tiden, og plutselig var det bare 20 min. til vi skulle levere syklene! Vi loep sporenstreks til brygga og praya en bonde med en baat, og han fikk oss over til rett side av vannet. Vi var hjertens enige om at det var en bra dag!

Naar man proever aa drikke vann, snakke og se pen ut samtidig...

Til Cuba-venner; se UNEAC-moeblene!! Blei sentimental jeg, gitt!


Mette og lykkelige i San Antonio

Kris i baaten paa vei tilbake med syklene.

Tilbake i Panajachel var det bare aa pakke sakene og komme oss paa baaten til San Marcos. Etter en lang krangel med baat-mennene, gikk vi omsider med paa aa la sekkene ligge paa det krumme baat-taket mens vi raana over den boelgete sjoen. Sekkene vugget faretruende, men de kom seg da toerre over dammen de, som oss! Da de kasta av sekkene vaare og sa at vi var fremme, ble vi litt lange i maska. Vi tittet rundt oss, og alt vi fikk oeye paa var brygga vi sto paa. San Marcos var intet annet en skog. Trodde vi hvertfall. Etter en vandretur oppover i jungelen aapnet det seg en liten landsby, med tre gatelykter og tre kirker (det er noe rart med prioriteringene i dette landet, spoer du meg…) Hotellet vaart fant vi under noen traer. Hyggelig!! Vi tok oss en vandretur i landsbyen, og etter ca 3 min. hadde vi sett alt.

Erica stiftet naermere bekjentskap med denne vakre kvasten...Hennes store lidenskap!

Natta I San Marcos var nok det mest minneverdige. Vi ble bysset i soevn av vanvittig sure toner paa enorme anlegg fra alle krikene. Gladkristnte gutter og piker som ofret noen decibel av stemmen sin til han de tror paa. Men la meg bare faa si at religion ikke noedvendigvis henger sammen med noe videre sangtalent. Huff! Vi ble fortalt at syngingen skulle fungere som reklame, for aa trekke folk til kirkene. Hvis jeg noen gang skulle begi meg inn i religionens soete favn, saa tror jeg neppe det ville vaert som foelge av denne saakalte reklamen…Jaja. Senere paa natta, etter endelig aa ha faatt fred for Guds musikalske leven, vaaknet vi av et kjempehyl! For de som ikke visste det, saa er lyden av en gris som blir henrettet, omtrent soma a hoere et menneske bli torturert. Av en eller annen grunn fant folk det for gitt aa henrette en stakkars gris midt paa svarte natta i jungelen. Ikke spoer…det gjorde ikke vi heller…
Neste dag unnet vi oss litt luksus. En times massasje av hele, HELE kroppen !! Ryggsekk-ryggene vaare trengte det, det var SMOOTH !!

Vente paa baaten til San Pedro

Etter San Marcos, dro vi til San Pedro. San Pedro er Guatemalas senter for dop, festing og rock´n´roll !! Derfor syns vi det passet bra aa tilbringe hele kvelden paa hotellrommet og snakke om dere der hjemme, og trimme hjemmelengselen litt ;)
Neste morgen tok vi oss derimot en ridetur. Gjennom og ut av byen, gjennom bushen og til en vakker strand! Det var virkelig fint, altsaa. Og Erica som trodde at aa ri var soma a sykle, har du foerst laert det, saa glemmer du det aldri! Vel…jeg vet ikke om det var hasten eller meg, men den foerste timen hadde jeg rett og slett ingen kontroll. Ville hoppa loepe, ja da loep den. Men med mitt pedagogiske sinn, klarte jeg omsider aa friske opp litt gamle kunster og faa litt ordning og reda. Naar vi kom til standa vassa vi i den relativt kalde sjoen, og guiden vaar gav oss en liten leksjon om maya-spraak. Det var tur, det!

Innsjoeen og jeg...

Laaangt inne i bushen bodde det en familie. Her....

Paa hesterygg

Naar vi kom oss tilbake til San Pedro, stoele og fine i rumpa, viste det seg at siste baat til Santiago Atitlàn, som var neste by paa planen vaar, skulle gaa om ti min. Vi loep bredbeinte til hostellet og foretok en turbo-pakking, og loep tilbake (i den grad det er mulig aa loepe med 25 kilo paa ryggen! Jada, pappa, bare le du…) men da hadde baaten gaatt. En fremmed mann med roed bil tok dermed sekkene vaare i bagasjoerommet sitt, og sa han skulle kjoere oss til neste brygge, saa vi kunne hoppe paa baaten der. Vi satte oss inn, selvom alle advarsler fra barndommen jallet og bjellet i hodet. Fremmede menn, med fine biler og hyggelige tjenester…Men vi ble da satt av ganske riktig ved neste brygge, og alt han ville ha av oss var 20 Q (omtrent 20 kroner…)
Vi rakk baaten og kom oss til Santiago Atitlán.
Der foelte vi oss virkelig off-the-beaten-track! Vi var virkelig, uten aa overdrive de eneste turistene i byen! Vi ble dermed stamgjester paa byens eneste restaurant i loepet av kort tid. Paa fredag snuste vi litt paa det store markedet i byen, og jeg kjoepte en vakker veske og litt anna smaa-stash med mine naa velutviklede prute-kunnskaper. Jeg er blitt skikkelig god, om jeg maa si det selv! Kris var stolt av meg, og det var jeg ogsaa. Vi forlot markedet og Santiago med et smil om munnen. Vi var noen vakre ting rikere, og ikke saa mange penger fattigere. Den ettermiddagen dro vi tilbake til Panajachel for derfra gaar bussene til Antigua. Vel, ikke akkurat direkte, da…

Baattur fra Santiago til Panajachel. Se de to soete heksene i bakgrunnen :)

Aa kjoere buss I Guatemala er en opplevelse i seg selv. Bussene er camionetaer (pensjonerte amerikanske skolebusser fra 50-tallet), og folkene er mange! Etter en grov telling kunne Kris fastslaa at det hvertfall var 100 personer ombord. Men aa reise paa den maaaten er virkelig livet. Ogsaa saa enkelt! Du bare spoer deg fram til riktig buss (alle vet det), overleverer sekken din til mannen paa taket som slenger den paa plass. Saa tar man plass inne i bussen, godt og intimt fastklemt mellom resten av mengden. Varmt!! Virkelig, om det skulle forekomme en braabrems, eller et krash, saa tror jeg virkellig en camioneta er det tryggeste stedet og vaere. Du sitter nemlig saa fastklemt at det rett og slett er fysisk umulig aa bli slengt i noen som helst retning! Og intimitet er jo alltid koselig, det! Fra Panajachel byttet vi buss fire ganger, foer vi etter noen timers reising, endelig var tilbake i gode gamle Antigua. Foelte virkelig at jeg kom hjem. Og det er vanvittig stas aa vise byen til Kris, som aldri har vaert her foer. Igaar var vi ute med Joaquin og gutta hans. Det var hyggelig! Og Kris fant seg en beiler som snakka nederlandsk. Moro. Hvis sjansen noen gang byr seg, soerg for aa hoere noen snake nederlandsk, med spansk aksent! Haha!! Ja, vi moret oss, kan du tro!
Vi blir her I Antigua til torsdag. Da skal vi til Cobán og opp til den karibiske kysten. Om ca. to uker setter vi oss paa flyet til Peru. Mama!!