Lago Atitlán

For de av dere som ikke fikk det med dere, saa kom jeg meg omsider avgaarde fra Antigua, presis paa mandag. Turen gikk til byen Panajachel, som er en av mange smaa soete byer rundt innsjoeen Lago Atitlán. Maalet med reisen var vel aa nyte den vakre innsjoeen, som alle stadig snakker om, fra litt forskjellige vinkler, og ikke minst se litt skikkelig guatemaltekisk liv og leven.

I Panajachel traff jeg Kris, min nye venn! Hun er fra Nederland for de som maatte undre, og det viste seg at hun hadde saa og si noeyaktig de samme planer som meg, hva denne store reisen angaar. Perfekt!! Dermed ser det naa ut til at vi tar foelge helt til Buenos Aires, intet mindre! Hyggelig! Saa naa er det altsaa EriQ og Kris som reiser rundt sammen. (Selv om det staar daarlig til med BI´s vinterleker. Ikke mye metervis med snoe, her nei! Den var til deg, Eivind!!)
Vel, altsaa...Paa tirsdag leide vi oss sykler og tok oss en tur langs vannet til to smaa landsbyer, Santa Catarina Palopó, og San Antonio Palopó. Det var nok den vakreste sykkeltur jeg har traakket meg gjennom noen gang! I Santa Catarina drakk vi naranjada med sprudlevann, namnam!! I San Antonio spiste vi treretters digg lunch, og det var rett og slett saa godt at vi rent glemte tiden, og plutselig var det bare 20 min. til vi skulle levere syklene! Vi loep sporenstreks til brygga og praya en bonde med en baat, og han fikk oss over til rett side av vannet. Vi var hjertens enige om at det var en bra dag!

Naar man proever aa drikke vann, snakke og se pen ut samtidig...

Til Cuba-venner; se UNEAC-moeblene!! Blei sentimental jeg, gitt!


Mette og lykkelige i San Antonio

Kris i baaten paa vei tilbake med syklene.

Tilbake i Panajachel var det bare aa pakke sakene og komme oss paa baaten til San Marcos. Etter en lang krangel med baat-mennene, gikk vi omsider med paa aa la sekkene ligge paa det krumme baat-taket mens vi raana over den boelgete sjoen. Sekkene vugget faretruende, men de kom seg da toerre over dammen de, som oss! Da de kasta av sekkene vaare og sa at vi var fremme, ble vi litt lange i maska. Vi tittet rundt oss, og alt vi fikk oeye paa var brygga vi sto paa. San Marcos var intet annet en skog. Trodde vi hvertfall. Etter en vandretur oppover i jungelen aapnet det seg en liten landsby, med tre gatelykter og tre kirker (det er noe rart med prioriteringene i dette landet, spoer du meg…) Hotellet vaart fant vi under noen traer. Hyggelig!! Vi tok oss en vandretur i landsbyen, og etter ca 3 min. hadde vi sett alt.

Erica stiftet naermere bekjentskap med denne vakre kvasten...Hennes store lidenskap!

Natta I San Marcos var nok det mest minneverdige. Vi ble bysset i soevn av vanvittig sure toner paa enorme anlegg fra alle krikene. Gladkristnte gutter og piker som ofret noen decibel av stemmen sin til han de tror paa. Men la meg bare faa si at religion ikke noedvendigvis henger sammen med noe videre sangtalent. Huff! Vi ble fortalt at syngingen skulle fungere som reklame, for aa trekke folk til kirkene. Hvis jeg noen gang skulle begi meg inn i religionens soete favn, saa tror jeg neppe det ville vaert som foelge av denne saakalte reklamen…Jaja. Senere paa natta, etter endelig aa ha faatt fred for Guds musikalske leven, vaaknet vi av et kjempehyl! For de som ikke visste det, saa er lyden av en gris som blir henrettet, omtrent soma a hoere et menneske bli torturert. Av en eller annen grunn fant folk det for gitt aa henrette en stakkars gris midt paa svarte natta i jungelen. Ikke spoer…det gjorde ikke vi heller…
Neste dag unnet vi oss litt luksus. En times massasje av hele, HELE kroppen !! Ryggsekk-ryggene vaare trengte det, det var SMOOTH !!

Vente paa baaten til San Pedro

Etter San Marcos, dro vi til San Pedro. San Pedro er Guatemalas senter for dop, festing og rock´n´roll !! Derfor syns vi det passet bra aa tilbringe hele kvelden paa hotellrommet og snakke om dere der hjemme, og trimme hjemmelengselen litt ;)
Neste morgen tok vi oss derimot en ridetur. Gjennom og ut av byen, gjennom bushen og til en vakker strand! Det var virkelig fint, altsaa. Og Erica som trodde at aa ri var soma a sykle, har du foerst laert det, saa glemmer du det aldri! Vel…jeg vet ikke om det var hasten eller meg, men den foerste timen hadde jeg rett og slett ingen kontroll. Ville hoppa loepe, ja da loep den. Men med mitt pedagogiske sinn, klarte jeg omsider aa friske opp litt gamle kunster og faa litt ordning og reda. Naar vi kom til standa vassa vi i den relativt kalde sjoen, og guiden vaar gav oss en liten leksjon om maya-spraak. Det var tur, det!

Innsjoeen og jeg...

Laaangt inne i bushen bodde det en familie. Her....

Paa hesterygg

Naar vi kom oss tilbake til San Pedro, stoele og fine i rumpa, viste det seg at siste baat til Santiago Atitlàn, som var neste by paa planen vaar, skulle gaa om ti min. Vi loep bredbeinte til hostellet og foretok en turbo-pakking, og loep tilbake (i den grad det er mulig aa loepe med 25 kilo paa ryggen! Jada, pappa, bare le du…) men da hadde baaten gaatt. En fremmed mann med roed bil tok dermed sekkene vaare i bagasjoerommet sitt, og sa han skulle kjoere oss til neste brygge, saa vi kunne hoppe paa baaten der. Vi satte oss inn, selvom alle advarsler fra barndommen jallet og bjellet i hodet. Fremmede menn, med fine biler og hyggelige tjenester…Men vi ble da satt av ganske riktig ved neste brygge, og alt han ville ha av oss var 20 Q (omtrent 20 kroner…)
Vi rakk baaten og kom oss til Santiago Atitlán.
Der foelte vi oss virkelig off-the-beaten-track! Vi var virkelig, uten aa overdrive de eneste turistene i byen! Vi ble dermed stamgjester paa byens eneste restaurant i loepet av kort tid. Paa fredag snuste vi litt paa det store markedet i byen, og jeg kjoepte en vakker veske og litt anna smaa-stash med mine naa velutviklede prute-kunnskaper. Jeg er blitt skikkelig god, om jeg maa si det selv! Kris var stolt av meg, og det var jeg ogsaa. Vi forlot markedet og Santiago med et smil om munnen. Vi var noen vakre ting rikere, og ikke saa mange penger fattigere. Den ettermiddagen dro vi tilbake til Panajachel for derfra gaar bussene til Antigua. Vel, ikke akkurat direkte, da…

Baattur fra Santiago til Panajachel. Se de to soete heksene i bakgrunnen :)

Aa kjoere buss I Guatemala er en opplevelse i seg selv. Bussene er camionetaer (pensjonerte amerikanske skolebusser fra 50-tallet), og folkene er mange! Etter en grov telling kunne Kris fastslaa at det hvertfall var 100 personer ombord. Men aa reise paa den maaaten er virkelig livet. Ogsaa saa enkelt! Du bare spoer deg fram til riktig buss (alle vet det), overleverer sekken din til mannen paa taket som slenger den paa plass. Saa tar man plass inne i bussen, godt og intimt fastklemt mellom resten av mengden. Varmt!! Virkelig, om det skulle forekomme en braabrems, eller et krash, saa tror jeg virkellig en camioneta er det tryggeste stedet og vaere. Du sitter nemlig saa fastklemt at det rett og slett er fysisk umulig aa bli slengt i noen som helst retning! Og intimitet er jo alltid koselig, det! Fra Panajachel byttet vi buss fire ganger, foer vi etter noen timers reising, endelig var tilbake i gode gamle Antigua. Foelte virkelig at jeg kom hjem. Og det er vanvittig stas aa vise byen til Kris, som aldri har vaert her foer. Igaar var vi ute med Joaquin og gutta hans. Det var hyggelig! Og Kris fant seg en beiler som snakka nederlandsk. Moro. Hvis sjansen noen gang byr seg, soerg for aa hoere noen snake nederlandsk, med spansk aksent! Haha!! Ja, vi moret oss, kan du tro!
Vi blir her I Antigua til torsdag. Da skal vi til Cobán og opp til den karibiske kysten. Om ca. to uker setter vi oss paa flyet til Peru. Mama!!